Schumpeter om Ricardo

1700-tallsøkonomen David Ricardo er kjent for teorien om komparative fortrinn. Teorien sier at produksjonen blir størst hvis alle spesialiserer seg på å produsere det de er mest effektive på.

Et forenklet eksempel: Landene Nord og Sør har en fast mengde innbyggere. De produserer datamaskiner og hvete, og de kan flytte fritt mellom produksjon av disse to varene. I så fall bør begge land spesialisere seg i den varen som bruker minst arbeidskraft i forhold til den andre varen. I Nord brukes kanskje tre ganger så mye arbeidskraft for å produsere en datamaskin, mens det i Sør er fem ganger. Selv om produksjon av hvete koster mer i Sør enn i Nord, bør Nord velge å spesialisere seg på datamaskin og importere hvete fra Sør.

Problemet med teorien bør være åpenbart: Den er statisk. Erik S. Reinert formulerer det som at hvis nabostammen din har gått fra steinalder til bronsealder, foreskriver Ricardo å forbli i steinalderen. På samme måte anbefalte IMF og Verdensbanken på 70-, 80- og 90-tallet fattige land å spesialisere produksjonen til råvarer som kakao og kaffe, noe som garanterer de fattige landene å forbli fattige. Kortsiktig gevinst, langsiktig stagnasjon,

Ekonomikommentarer har tidligere skrevet at teorien er pseudovitenskapelig, fordi det ikke finnes noen kriterier den kan evalueres etter.¹ Nå har han også gravd frem et strålende sitat fra Joseph Schumpeter om Ricardo:

Det er en utmerket teori som aldri kan falisifiseres og som ikke mangler noe annet enn fornuft. Vanen med å tilpasse resultater av denne typen for å løse praktiske problemer skal vi heretter kalle den ricardianske synden.