Gymnaslærer Pedersen

I dag så jeg for første gang filmen «Gymnaslærer Pedersen». Jeg skal ikke gi noen lang anmeldelse, men noen kommentarer må kunne anføres. Det er dog ikke filmen i seg selv som er viktig. Filmen er god, og en eminent oversettelse av Solstads bok til filmformatet. Mine kommentarer dreier seg om hvordan denne boken – og filmen – forstås som en nøkkelroman om m-l-bevegelsen.

Nå er jeg for ung til å oppleve m-l-erne, og det er kanskje derfor jeg alltid har sett på Gymnaslærer Pedersen som en bok om engasjement generelt. Diverse underlige omstendigheter gjorde dessuten at jeg leste Gymnaslærer Pedersen etter å ha lest en senere bok av Solstad, nemlig «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige». Det er denne siste (eller, i mitt tilfelle, første) boka som utgjør nøkkelen til nøkkelromanen. Allerede i første kapittel er forfatteren selv på Theatercafeen med en gammel venn og arkitekt i OBOS. Han har allerede rukket å gi ut Gymnaslærer Pedersen, og hans venn AG roser boka. Men rosen er på feilaktige premisser. Den følgende dialogen oppstår:

– Nå, nå, AG, det er da ingen farse jeg har skrivi heller.

– Er det ikke? AG så forbausa på meg. Ja, jeg vil sågar si: AG så på meg med oppriktig forbauselse. Han virka helt desorientert. Temmelig ergerlig gikk det opp for meg at AG satt der og trudde jeg var humorist. Han smigra meg som humorist! Det var som bare faen. (Og verre skulle det bli.)

– Men hva i all verden er det du har skrevet da? Sa AG, himmelfallen, som man sier.

– Jeg har skrivi ei bok som burde angå alle intellektuelle som mener noe med livet sitt, sa jeg snurt.

– Nei, det stemmer ikke, sa AG, med en kort, sjenert latter.

– Stemmer det ikke? sa jeg. Hvordan faen veit du det?

– Fordi jeg har lest boka, Dag. Du har skrevet en vittig farse, prøv bare ikke å nekte for det. Tenk på scenen der Gymnaslæreren sykler på vannet (fjerde gang!). Hvis ikke det er en humoristisk avsløring av revolusjonsromantikken din, ja hva i all verden er det da? Og slik er det jo hele veien. Humor opp og humor in mente. Jeg må innrømme at jeg humret hele tida mens jeg leste den.

I fortsettelsen brøler forfatteren, i sin egen bok, to ganger. På Theatercafeen. Deretter blir han kastet ut.

Dag Solstads prosjekt var aldri å «avsløre revolusjonsromantikken». Å lese Gymnaslærer Pedersen gjennom sådanne briller gir helt absurde utslag. I så fall står man igjen med å forsvare det bestående (det ugjennomtrengelige) fordi det er utilfredsstillende og kjedelig – som Pedersens bibliotekarkone. Romantikken i revolusjonen og «den indre jubelen» tolkes av mange som et argument mot den revolusjonære bevegelsen som sådan. En parallell ville være å kritisere bryllup for å inneholde for mye kjærlighet og velvillighet. Det er usedvanlige mange gode argumenter mot væpna revolusjon og revolusjonære, hemmelige bevegelser, men medlemmenes hengivenhet er ikke ett av dem.

Gymnaslærer Pedersens erfaringer er viktige fordi de viser både lykken og sorgen som er å finne i det selvutslettende. Så når Solstad skriver at Gymnaslærer Pedersen er viktig for «alle intellektuelle  som mener noe med livet sitt», er det en dobbel bunn i det. For hva er det å «mene noe med livet sitt»? Hvilken fare utgjør intellektuelle som ikke mener noe med livet sitt?