Å diskutere diskusjoner
Den norske kommunismedebatten er en evig metadebatt. Høyresidas forsøk på å dra opp igjen norske AKP-eres holdninger til Kambodsja for n’te gang møtes uten unntak med en diskusjon om hvorvidt en slik debatt er av interesse. Og alle forsøk på å motargumentere insinuasjonene om at Pål Steigan i grunn er verre enn Adolf Hitler og Stalin til sammen, blir møtt med en debatt om hvilke debattstrategier venstresida velger å bruke for å unngå dette stempelet.
I så måte føyer Pål Veiden seg inn i mønsteret når han kommenterer den Civita-konstruerte debatten om norsk ungdoms kjennskap til Pol Pot, Stalin og Det store spranget. I følge Veiden er det for lite snakk om AKP og gamle kommunistregimer.
Hver gang tema er kommunistiske forbrytelser, bør vi heller snakke om Afrika, om Latin-Amerika, om bombing av Serbia, Vietnamkrigen, om invasjonen av Grenada, hva som helst, bare ikke om kommunistiske forbrytelser. Det går et spøkelse gjennom skolen i Etterkrigs-Norge, og det er "snakk om noe annet-spøkelset"! At halve Europa var okkupert frem til november 1989, blir mindre viktig. Gi heller ut bok nr 43256 om forholdene i Trønderlag under krigen og gutta på skauen og hele pakka, det har den fordelen at absolutt alle er enige, gammel som ung.
Det er et underlig resonnement, fordi det ender opp med å fordømme bøker om gutta på skauen. Det står for meg som noe uklart hvordan dette underbygger påstanden om at venstresida heller vil snakke om Afrika eller Latin-Amerika. Det baserer seg også på en ekstremt tvilsom antagelse om at de kommunistiske diktaturene blir mindre diskutert enn de nevnte sakene.
Det klassiske forsvarsargumentet som venstresida bruker i slike debatter, er at kommunistiske regimer langt fra var alene om å gjennomføre slike forbrytelser. Jeg antar at det er dette Veiden refererer til som «snakk-om-noe-annet».
Men dette argumentet er helt åpenbart sentralt hvis debatten handler om hvilke styreformer som medfører forbrytelser mot menneskeheten. Svaret er: alle autoritære. Som en bisetning må det også nevnes: Autoritære styresett kan innføres på demokratisk vis. Dette er ikke «snakk-om-noe-annet» – det er en påvisning av at det er andre parametre som også må være på plass for å unngå slike forbrytelser. Men Veiden mener sannsynligvis at debatten ikke handler om hvordan vi forhindrer forbrytelser mot menneskeheten. Han ønsker en «debatt» om hvilke forbrytelser kommunister har støttet gjennom årene.
Det er en fullstendig uinteressant debatt for meg.
Veiden ønsker å diskutere kommunisme. Men for at vi skal vite hva det betyr, må vi vite hva Veiden legger i «kommunisme». Mener han marxistisk ideologi? Mener han sovjetkommunistisk praksis? Mener han det klasseløse samfunn eller proletariatets diktatur? Mener han planøkonomi eller anarki? Ting kan tyde på at han mener kommunisme er identisk med de landene som har hatt selverklærte kommunistiske styresett. Det er en svært problematisk definisjon rent filosofisk, men det er en temmelig frigjørende definisjon for den norske debatten. Det finnes nemling ingen i norsk politikk som kan beskyldes for å ville innføre noe som ligner på disse regimene.
I et statistisk språk kan vi si at problemet med dette utvalget av land som har innført kommunisme er at det ikke er representativt for kommunismen som ideologi. Det er en seleksjonsvridning i retning av de politiske grupperingene som var i stand til å gripe makta med våpen. Det er gode grunner til å tro at disse kommunistene er langt mer tilbøyelige til å begå overgrep mot menneskerettene enn kommunister generelt – de har jo allerede tatt liv for å få makta.
Derfor har kommunismen idémessig fortsatt en relevans, i motsetning til fascisme og nazisme. De kommunistiske idealene innebærer ikke noe brudd på menneskeverdet eller med nødvendighet noe folkemord. Autoritær, diktatorisk kommunisme, derimot, gjør åpenbart det. Mens folkemord-kommunisme er en del av det settet som samlet kalles kommunisme, vil alle typer fascisme og nazisme medføre slike brudd på ukrenkelige rettigheter. Det er forskjellen som gjør at vi enkelt kan fordømme nazisme (og andre diktatoriske regimer) i skolen, mens det ville være et fascistisk (tsk, tsk) trekk ved samfunnet hvis man gjorde det samme med kommunismen som idésystem.