Yrkesdeltakelse

Radiohode gir et tilsvar til Øystein Thøgersen og Karl Ove Aarbu, som i Dagbladet hevdet at dårligere velferdsgoder eller høyere skatt var nødvendig for å håndtere uførekrisa. Jeg er enig i at dette er for spissformulert og unyansert, men jeg mener at konklusjonen deres er riktig likevel.

Når økonomien vokser, betyr det enten at flere jobber eller at de som jobber produserer mer. I Norge har det over en lang periode vært den siste effekten som gir utslag. I tillegg får vi i Norge penger dalende ned i hodet på oss fra økt oljepris og sterkere kronekurs. Når disse pengene gis til forbrukerne, fører det til at etterspørselen etter varer og tjenester øker raskere enn produktivitetsveksten. Nettoeffekten blir at produsenter av varer og tjenester tjener penger på å ansette flere nye arbeidstakere – selv om de da må opp i lønn. Dermed presses arbeidskraft fra offentlig til privat sektor.

Konsekvensen av dette er igjen en stor mangel på arbeidskraft i offentlig sektor. Denne mangelen på arbeidskraft gir seg utslag i lavere kvalitet på de offentlige tjenestene.¹ Samtidig øker prisene på varer og tjenester som det offentlige bruker i sin produksjon av velferdstjenester. Denne økningen er – gitt disse forutsetningene – større enn inntektsveksten i det offentlige som følger av økt skatteinngang. Dermed er alternativ 1 en realitet: Lavere kvalitet på velferdstilbudet tross stor økonomisk vekst.

Alternativ 2 er høyere skatter. På denne måten drar man inn kjøpekraft fra forbrukere slik at en større andel av produksjonsressursene – det vil i stor grad si mennesker – brukes til offentlige oppgaver. For å sette det på spissen tar man en potetgullprodusent og gjør ham til helsearbeider.

Denne teoretiske betraktningen sier derfor at man generelt sett må øke skattene når økonomien vokser for å beholde kvaliteten på de offentlige tjenestene, all den tid arbeidskraften er konstant eller synkende.