Å slå politisk mynt på Carsten Thomassen
Da en norsk soldat døde i Afghanistan høsten 2007, argumenterte Rolf Reikvam for en diskusjon om norsk militær tilstedeværelse i landet. Han ble i sin alminnelighet hudflettet for å forsøke å slå politisk mynt på en nasjonal sorgsituasjon.
Når en norsk journalist dør i Afghanistan i januar 2008, argumenterer Jens Stoltenberg for at dette betyr at norske soldater er viktigere enn noen gang. Han blir i sin alminnelighet ikke kritisert i det hele tatt.
I dagens Klassekampen (der den avdøde journalisten har jobbet) kan vi lese et minneord fra en av hans venner. Der kommer det frem at Carsten Thomassen personlig var sterkt kritisk til det norske militære nærværet. Hadde det gått såpass med tid at han var blitt gravlagt, ville han sannsynligvis rotert i graven over å bli brukt til inntekt for det diametralt motsatte synet av det han stod for selv.
Men status quo trenger visst ingen begrunnelse, inget prinsipielt forsvar og ingen dypere mening. Bare de som mener noe såpass aparte som at færre krigere kan bety mindre krig, må forklare seg. Det er visst bare vi som slår politisk mynt på saker.
Jeg er en varm forsvarer av å diskutere vanskelige saker i de vanskeligste øyeblikkene. Norske dødsfall er ikke noe avgjørende argument mot invasjonen. Det kan hende det var verdt det. Men det kan også hende de døde meningsløst, i en invasjon som tar oss lenger fra de målene vi forsøker å oppnå. Det er bare nå vi vet hvordan denne spesielle konsekvensen av vår invasjon føles. Den følelsen – som er en av argumentene mot invasjonen – må vi tørre å ta med inn i diskusjonen.
Annet fra meg om Afghanistan: