Penger er rettens lønn
Fredag vedtok Stortinget å øke lønna for høyesterettsdommere fra 1.015.000 kroner til 1.250.000 kroner. Det er jo ingen dårlig lønn. Denne lønnsøkningen, på solide 23 %,1 kommer på toppen av en lønns-bonanza som har tatt dommerne fra 685.000 kroner i 1999 til, altså, 1.250.000 kroner i år. Grafen under viser denne lønnsutviklingen sammenlignet med den generelle lønnsutviklingen for industriarbeidere, slik SSB måler den.2 Det skal også sies at industriarbeidere langt fra har hatt noen dårlig lønnsutvikling i denne perioden.
Antakelig mener Stortinget at lønna har vært ufattelig dårlig tidligere. Likevel skriver presidentskapet i sitt saksfremlegg at
«Høyesterett har de siste 20 år i økende grad lyktes i å rekruttere dommere fra ulike sektorer i samfunnet og andelen kvinnelige dommere har økt fra 20 % i 1990 til 35 % i dag. Presidentskapet peker på at det er viktig å sikre og videreføre denne positive utviklingen også i årene fremover.»
Så det har tydeligvis ikke vært problematisk å få de dommerne man ønsker, til tross for den (presumptivt) «lave» lønna. Kanskje har dette en sammenheng med det presidentskapet skriver litt lenger ned:
…insitamentet til å søke et embete som høyesterettsdommer neppe først og fremst ligger i avlønningen…
Dommerne må kunne sies å være heldige. De ber ikke om høyere lønn, det er ikke vanskelig å rekruttere dem, og de har andre motivasjoner til sitt arbeide enn lønna. Likevel kaster vi penger etter dem. La oss bare inderlig håpe at presidentskapet får rett når de helt til slutt anfører:
Presidentskapet [vil] imidlertid understreke som sin klare forutsetning, at den ekstraordinære lønnsøkning som her blir foreslått for dommerne i Høyesterett ikke i seg selv kan tillegges relevans eller få automatiske konsekvenser i forhold til lønnsreguleringer i andre stillingsgrupper eller enkeltstillinger.
You wish.