Verdiskaping

Verdiskaping. Smak på ordet. Det smaker innovasjon. Det smaker businessmen. Det smaker reklame. Det smaker fabrikkhall. Det smaker privat sektor.

Men begrepet er langt mer teknisk enn det kan virke som når Per-Kristian Foss snakker. Verdiskaping handler om hvor mye mer ressurser vi har når vi har gjort en jobb i forhold til før vi begynte. Hvis jeg tar en sitron til fem kroner og presser den til en lemonade jeg selger for femten, har mitt arbeid skapt ti helt nye kroner i verdi. Og sånn er vi vant til å tenke på verdiskaping. Det er noen flinke enkeltindivider og entreprenører som skaper penger av sitroner.

I Høyres retorikk har privat sektor blitt produsenter av verdi, mens offentlig sektor forbruker verdi. Men det er bare tull. Jeg siterer Vidar Christiansen, professor ved økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo: ¹

Konkret innebærer en slik oppfatning at produksjon av f.eks. potetgull er verdiskapende, mens produksjon av mer helsetjenester ikke er det. Dette er å sette tingene på hodet. Produksjon av mer potetgull skaper ikke verdier som så kan settes inn i helsesektoren, men legger beslag på ressurser som alternativt kunne brukes der.

Når Christiansen sier «ressurser», refererer han til realressurser (naturressurser og produksjonsmidler) og menneskelige ressurser (arbeidskraft). Begrensningene for hva vi kan konsumere av potetgull og helsetjenester er hvor  mye vi har av slike ressurser. Hvis vi ikke driver import og eksport, er det til og med nøyaktig slik.

Nå er det slik at etter at  vi når et visst nivå, blir det veldig dyrt å oppnå mer velferd ved å pøse enda mer ressurser inn i helsetjenester. Da kan det være bedre å bygge båter eller lage potetgull med noe av ressursene våre, fordi dette også skaper velferd (for folk som trenger båter og folk som liker potetgull). Men det er altså ikke slik at båtbyggingen er en grunnleggende mer verdiskapende kategori av produksjon enn helsetjenester, utdanning etc.