Næringsdrivende og velferd: min teori

Jeg har sammen med Ali Esbati havnet i en liten kryssild fra desperate liberalister. Vi viser til at velstanden er lavere i land som har stor andel næringsdrivende enn i land som har en liten andel. Dermed utfordrer vi den nyliberale teorien om økonomisk vekst, som er omtrent slik:

1. Den viktigste faktoren i økonomisk vekst er teknologisk utvikling.
2. Teknologisk utvikling krever nyvinning (forskning og utvikling).
3. Nyvinning skjer når folk med små lyse ideer kan starte sine egne bedrifter og tjene penger på ideene sine, fordi dette stimulerer mange til å komme med mange nye ideer.
4. En indikator på at 3 skjer, er at det er mange næringsdrivende i et land.
5. Følgelig må man, som land, satse på å ha mange næringsdrivende for å henge med i utviklinga.

Denne enkle historien stemmer helt åpenbart ikke med virkeligheten. De nordiske landene har aldri hatt mange næringsdrivende, men har likevel svært høy BNP. Danmarks, Sveriges og Finlands positive BNP-utvikling etter krigen kan heller ikke forklares av store naturressurser. ¹ Derfor en liberalisten troende til å innføre noen nye argumenter:

1. Vi lever nå i en ny økonomi, der teknologiutvikling skjer på helt andre måter enn tidligere.
2. For å være mer presis: den skjer i små oppstartsselskaper innenfor IT etc.
3. Land med få små oppstartsselskaper vil derfor sakke akterut.

Igjen stemmer kartet dårlig overens med terrenget. Det virker absurd å hevde at Norge, Danmark og Sverige er sinker i den nye økonomien. Store IT- og teknologiselskaper finnes allerede i alle våre land, og enda viktigere er vi i ferd med å etablere en ekstremt velutdannet befolkning med enorm kompetanse innenfor den nye økonomiens bestanddeler. Enda viktigere: Alle våre tre land styrker sin posisjon i internasjonale sammenligninger av BNP.

Her er min teori om økonomisk utvikling:

1. Teknologiutvikling er en viktig faktor i økonomisk utvikling, men oppbygging av menneskelig kapital og en balansert sparetilbøyelighet i befolkningen er like viktig eller viktigere.

2. Små bedrifter er i sin natur ineffektive, fordi de må ha alle overhead-funksjoner (regnskapsføring, lønnskostnader, eget kontor) fordelt på svært få personer og derfor i liten grad klarer å utnytte stordriftsfordeler. I tillegg går mye ressurser med på å starte opp nye bedrifter kontra det som går på å drive dem.

3. Det er mulig at små bedrifter er mer innovative enn andre, men det er ikke åpenbart at det må være slik. Store bedrifter kan oppnå stordriftsfordeler i forskning og utvikling, fordi utvikling innenfor ett produktområde kan brukes innenfor andre. Små bedrifter kan ikke oppnå slike fordeler. Majoriteten av forskning og utvikling foregår i store bedrifter.

4. Den fritt tilgjengelige informasjonen og forskningen er mye viktigere for økonomisk vekst enn den lukkede og patenterte. I samfunn med sterke ikke-kommersielle universiteter vil mange bedrifter kunne benytte seg av forskningen samtidig, selv om regningen bare kommer en gang.

5. Små økonomiske ulikheter i et samfunn stimulerer økonomisk utvikling, fordi en større middelklasse betyr et mye større marked for «ikke-essensielle» varer (nye duppedingser, feriereiser) og mer tid til å komme på gode ideer. Når alle jobber 7,5 time om dagen, har man god tid på kvelden til å dyrke interesser. Når halvparten av befolkningen må ha to jobber for å brødfø seg, blir det færre gode ideer.

6. Sterke stater har anledning til å styre forskning i retning av samfunnsnyttige formål. At over 2000 forskere jobber på L’Oreal for å gi deg mer glans i håret skaper ikke økonomisk vekst i det hele tatt. Det gir deg mer glans i håret, men velstandsendringen som en følge av dette er neppe målbar. Hvis 2000 forskere finner en ny behandling for kreft, vil velstandsøkningen være enorm.

   Her er det underliggende et mer sofistikert argument: Kommersiell forskning dreier seg i retning av de som har penger. De som har penger har som oftest fått tilfredsstilt sine mest basale og viktigste behov: mat, helse, trygghet. Dermed vil de ha forbedringer innenfor f.eks. hårglans. Men 1 kr investert i hårglans gir mye mindre utbytte i form av velstand enn 1 kr investert i mat til de fattigste. Hvis din velstand øker fra 100 til 101 på grunn av den fine nye shampooen, er det temmelig marginalt i forhold til at velstanden for en kreftpasient kan øke fra 10 til 20 på grunn av at den nye medisinen ikke gjør henne like svak.

7. Ergo: Det bør forventes at sterke stater med høye skatter og små økonomiske ulikheter har høyere nasjonalprodukt – akkurat som vi ser på statistikken i dag. ²