Fascisme

En bok fra historikeren Harald Berntsen startet i forrige uke en merkelig debatt. Boka argumenterte med at FrPs politikk på arbeidslivet lignet på Nasjonal Samlings, og at det derfor er rimelig å hevde at FrPs politikk er fascistisk. FrP fikk stort sett avvise beskyldningene med overbærende glis; for er ikke FrP for frihet for enkeltmennesket?

Det interessante med denne diskusjonen var at den avslørte at begrepet fascisme har byttet innhold. På tredvetallet var fascisme en styreform på linje med andre styreformer, og mange diskuterte om de ønsket demokrati, monarki eller fascisme. Begrepet kommer fra romertiden, der konsuler og andre embetsmenn var omgitt av vektere med en spesiell type våpen – fasces.

Fascisme forstås i dag som et diktatorstyre, men dette er historisk på jordet. Diktaturer er diktaturer, og fascismen kan godt realiseres uten en diktator. Fascismen er mer knyttet sammen av denne vekter-beskyttelsen av eliten. Fascismens hovedresonnement er at samfunnet må styres av en samarbeidende elite, der arbeidsmarkedets ledere (NHO og LO) styrer sammen med den politiske og juridiske ledelsen. Den benekter at det eksisterer noen grunnleggende motsetninger mellom samfunnets ulike grupper – sett fra elitenes overordna utkikkspunkt. Fascismen står derfor i direkte opposisjon til demokratiet, men utgjør bare en liten modifikasjon av monarkiet.

Det var dette poenget historikeren grep tak i. FrP ønsker å fjerne kollektive avtaler i arbeidslivet og undergrave streikeretten. Dette er noen av fascismens målsettinger med elitestyret. Fascisten ser på konflikter i samfunnet som noe grunnleggende negativt som må unngås (om så ved bruk av makt), mens demokraten ser på dem som en naturlig konsekvens av ulike gruppers interesser. Å undergrave streikeretten er derfor et fascistisk grep, men det er alt for drøyt å hevde at FrP derfor er et fascistisk parti. Å oppheve kollektive avtaler kan være et fascistisk grep, men i de fleste fascistiske ideologier skal også arbeidernes ledere inkluderes i eliten. Under fascismen vil først og fremst organisasjonsfriheten lide: organisasjoner styrker nemlig de underliggende interessemotsetningene.

Nå om dagen er det kanskje vanligst å forstå ordet fascisme som «autoritær ondskap». Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne sammenblandingen har oppstått. I helga markerte tilhengere av general Franco sin dedikasjon ved hans grav. En ung økonomistudent gir til kjenne følgende begrunnelse for sin tilhørighet til Franco:

I am here because I am Spanish, and Catholic, to honour the memory of our Caudillo, the purest sword in Europe… My grandfather killed 156 reds with his machine gun in Galicia in 1936, and then went off to eat seafood.

Sitatet illustrerer hvor innbitt motstanden mellom marxister og fascister kan være. Der fascismen setter (den fredelige) konflikten i samfunnet opp som hovedproblem, definerer marxisten klassekonfliktene som den viktigste konstruktive kraften. I den anledning bør det jo også nevnes at FrPs nestleder er nokså langt ute på tur når han i Dagsnytt Atten anklaget historikeren for også å være fascist på grunn av at han er kommunist. Det kan vanskelig tenkes to mer ulike tilnærminger til samfunnsendring.