Analyse eller terapi?

Skoleskytinger og andre tragedier fører til et sterkt behov for forklaringer. Men det er ofte uklart om disse forklaringene er ment indremedisinsk – som terapi – eller om de er ment som reelle årsaksforklaringer.

Den første sorten er nødvendig for oss mennesker. Vi trenger å rasjonalisere bort frykt, både fordi det tross alt er rasjonelt (de aller færreste opplever en skoleskyting) og fordi det er nødvendig (vi kan ikke holde barna ute av skolen for å forsikre oss selv). Men denne typen forklaringer gir sjelden noe særlig godt utgangspunkt for å unngå lignende episoder. Disse forklaringene er sånn som at «han var en asosial raring», «han spilte krigsspill på internett» og «han var fascist».

Kort oppsummert er de terapeutiske forklaringene skinn-forklaringer, fordi vi aldri tør å ta inn over oss at denne situasjonen tross alt er nokså vanlig. Hvor mange spiller krigsspill på nett? Kanskje 10 %. Hvor mange er asosiale? Kanskje 10 %. Hvor mange går rundt og tenker tanker om sosialdarwinismen? Kanskje 5 %. Dermed kan vi, for oss selv, si at risikoen for å møte på en nettspillende asosial sosialdarwinist bare er $0,1 × 0,1 × 0,05=0,05 \%$. ¹

Men dette er ikke en analyse. Den spør ikke hva som er nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at en skoleskyting skal kunne skje. Den kaster bare opp en masse særtrekk, og jo flere særtrekk, jo mindre blir sannsynlighet. Veldig terapeutisk, og veldig lite oppklarende.

Spørsmål man må stille seg er vanskeligere. Hvilke mekanismer skjøv ham ut i den asosiale kulden? Hvorfor kan man få tak i våpen på denne måten? Hvorfor ble han ikke tettere fulgt opp av skoleverk, foreldre og helsevesen?

Deretter kommer det et enda vanskeligere nivå: Hvorfor faller noen for dødsideologier som denne? Hvilken link har det til samfunnets generelle forhold – både til selvmordsbombere og selvmord generelt?

Hva er forskjellen på samfunnet nå – der skoleskytinger forekommer – og samfunnet for femti år siden – da dette var ukjent?