Valla og maktkritikken

Behandlingen av Valla-saken hos politiske kommentatorer som Olav Versto og Harald Stanghelle er parodisk, på grensen til absurd. Politiske kommentatorer lever av å analysere makt og å avdekke hva som er prosessen bak beslutninger ved å dekonstruere de glatte fasader. De fungerer på sitt beste når de analyserer seg frem til de egentlige årsaker bak en endring av oppfatning; for eksempel når Jens Stoltenberg plutselig blir miljøforkjemper (og later som om han alltid har vært det).

Derfor er det vanvittig å høre Harald Stanghelle si til NRK at «dette er bare en personalsak». Han presenterer Vallas versjon som en konspirasjonsteori og nekter å gå inn på hvorvidt Ap-ledelsen kan ha bidratt til at saken fikk det utfallet den fikk. Stanghelle – som normalt ser politiske motivasjoner bak ethvert utspill – nekter å akseptere at dette kan være realiteten i denne saken.

Selvsagt er ikke Yssen-saken en konspirasjon som strekker seg opp til statsministerens kontor. Men når saken først var på bordet, tyder mye på at Stoltenberg og Kolberg gjorde sitt til at Valla måtte gå. Disse rollene fortjener analyse fra de mest leste kommentatorene i landet. Eksisterer det en høyre- og venstreside i LO og DNA? Kan fordelingen av poster og politiske vedtak analyseres med utgangspunkt i disse fløyene? Hvor hører Roar Flåten inn i dette bildet? Hvem støttet Valla, og hvem kritiserte henne?

Og viktigst av alt: Er det noen systematikk i hvilken gruppe som insisterer på at dette er en personalsak? Kan det for eksempel være slik at alle de som har noe å tape på at det er et maktspørsmål, insisterer på at det ikke er det?

Bonuspoeng oppnås ved å svare på følgende spørsmål: Har politiske kommentatorer noe å tjene på å velge side? Har de noe å tape på å innrømme feil?