Mann blogger om voldtekt

En interessant bi-debatt er i ferd med å vokse frem i bloggebyen. Tragisk nok – og typisk nok – vokser den i skyggen av tragedie. Mihoe spurte for langt over et år siden om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt. Denne observasjonen er interessant, men tolkningen av dette spørsmålet drar i to forskjellige retninger – en interesseorientert og en konfliktorientert.

Den første tolkningen er at spørsmålet dreier seg rent om interesse, og at det derfor fremprovoserer en analyse av voldtekt som et grunnleggende feministisk spørsmål. Det betyr at spørsmålet langt på vei må reises og løses av kvinner, fordi det angår kvinner. En slik analyse er grovt sett i overensstemmelse med et «marxistisk» syn på interesse og interessekonflikt, der kvinners interesser best ivaretas av å organisere kvinner.

Den andre tolkningen er at menns fraværende interesse rundt spørsmålet insinuerer at (alle) menn er en del av problemet. Menns fravær er i seg selv med å danne applausgruppen rundt de mennene som begår voldtekter. Denne posisjonen inntas med styrke av Tiqui. En slik linje er konfliktorientert. ¹ Det er ikke vanskelig å se de to mulige veiene til en slik konklusjon: For det første kan noen menns disinteresse skyldes at de innerst inne støtter voldtektsmennene, men naturligvis ikke sier det offentlig. For det andre kan andre menns disinteresse tolkes – av potensielle voldtektsmenn – som en stilltiende aksept.

Esquil føler seg visst truet av begge posisjoner.

Jeg tror begge posisjoner har noe for seg, men bare dersom de kompletteres med et tredje perspektiv: sykeliggjøring. Mange voldtekter skyldes utvilsomt et innslag av psykisk sykdom. Psykopater og andre med psykiske lidelser som utsletter evnen til empati står for en klar overvekt av voldsforbrytelser generelt, og det er liten grunn til å tro at tallene for voldtekt skulle være annerledes. Sett i et slikt perspektiv vil en applausgruppe-/voldsfellesskapstankegang ha begrenset verdi, fordi disse gruppene kjennetegnes nettopp ved sin avsondrethet i forholdet til andre menneskers reaksjoner. I debatten om menns rolle i forhold til voldtekt er det viktig å huske på at denne gruppen eksisterer og sannsynligvis utgjør en stor del av den grufulle statistikken.

I tillegg finnes det utvilsomt sosialt fungerende grupper av menn som applauderer hverandres voldtekter, og i ytterkanten av disse kan det godt finnes menn som ikke tør å stå opp mot dette. Det er i så fall feigt, men også synd. En klar «vei inn» for bekjempelse går gjennom å backe opp disse. Spørsmålet er bare hvordan man finner dem. Noe sier meg at de neppe leser blogger.

Personlig har jeg aldri befunnet meg i en situasjon der jeg har kunnet ta aktiv stilling til andres sonderinger om aksept for voldtekt. Ingen av mine venner eller bekjente har søkt en slik aksept hos meg. Kanskje kan dette skyldes at jeg aldri har skjult min feministiske innstilling under noe skjeppe, eller så kan det skyldes at slike holdninger begrenser seg til miljøer. Å ta aktivt stilling mot voldtekt føles derfor absurd for meg – fordi det er like selvfølgelig som å aktivt gå ut for å markere sin generelle avstand til drap eller slaveri. ² Når Tiqui ønsker at voldtekt må bli en «snakkis blant gutta», kan jeg derfor vanskelig forstå hvordan dette skulle hjelpe blant «gutta» jeg kjenner. Jeg er derfor i tvil om hva Tiqui og Mihoe ønsker at jeg skal bidra med.

Jeg tillater meg å innta den samme posisjonen jeg fører i forhold til mange andre spørsmål: Er det noen andre felles kjennetegn ved gruppa «voldtektsmenn» vi heller kan angripe enn den uforanderlige, biologiske? Tilhører de en bestemt klasse? Har de noen felles type erfaringer fra oppveksten? Deler de bestemte syn på kvinner? På mennesket? På rettigheter, lov og straff?

Jeg mistenker at en slik angrepsvinkel kan være mer konstruktiv og nyttig for bekjempelsen av voldtekt enn en kampanje for å få allerede korrekte, meningsbærende menn til å bære sine korrekte faner høyt. Ikke fordi jeg har noe mot å gjøre det ³, men fordi jeg tviler på effekten.

En ad notam til slutt: Når Esquil ikke vil komme på banen i likestillingskampen fordi han ikke vil kalles «kuksur, sutregutt eller kjerring» er det direkte patetisk. Både fordi disse skjellsordene blekner mot de ordene kvinnerettsforkjemperne har måttet tålt gjennom alle år, men også fordi disse er anvendt mot meget spesifikke politiske posisjoner som handler om helt andre ting enn likestilling. ⁴