Liberalisme og miljøvern

Liberalisme er det verste som kan skje miljøet. ¹ Mens konservative i alle fall vil verne miljøet fordi forandring virker skummelt, og sosialister aldri har gjemt sitt sentralstyrende verktøyskrin under noe skjeppe, insisterer liberalere på sitt mest grunnleggende prinsipp: å beholde deler av politikken utenfor demokratisk styring. Men miljøet er alle tings fellesnevner – alt skjer i miljøet og påvirker miljøet. Derfor blir det umulig å beholde liberalismens skille mellom en privat og en offentlig sfære.

Vi må tilbake til den liberalistiske ideologiens røtter for å etablere hva som menes med dette skillet. Filosofisk var det en nyvinning av den aller største betydning, og den ble arbeidet frem av filosofer som John Stuart Mill,² John Locke, David Hume, ³ Voltaire og Rousseau. Ideen er enkel og grei. Det finnes saker som tilhører den private sfære, og det finnes saker som tilhører den offentlige sfære. Det som tilhører den private sfære, skal mannen i huset bestemme over. Det som tilhører den offentlige sfære, skal avgjøres politisk. ⁴

Rettighetstenkingen rundt mennesket finner også sin parallell i denne tankegangen. Ikke engang kongen skulle kunne gripe inn overfor enkeltmenneskets rettigheter. Men i liberal retorikk blandes disse to ideene til en pakke, ved å hevde at rettighetene er en del av den private sfæren. Det er et ahistorisk og paradoksalt syn. Disse rettighetene er nettopp fremforhandlet politisk og vedtatt i politiske organer – i full offentlighet. ⁵ Jeg, og alle andre ikke-liberalister jeg kjenner, støtter dem, og de hviler derfor på et annet fundament enn liberalismen i dag. Men de kan trekkes tilbake av de samme organer som har vedtatt dem. Den private sfære er derfor bare et annet navn for beslutninger den offentlige sfære har delegert til enkeltmennesket.

Det er viktig å huske på at liberalismen ikke bare postulerer denne private sfærens eksistens, men hevder dens fortreffelighet. Mer må bestemmes av hver enkelt! Privat eiendomsrett til ditt og datt må sikres, og konkurransen mennesker imellom sikrer fremskrittet! Statlige beslutninger skal ses på som overgrep, som bare er rettferdiggjort når de reduserer andre overgrep i enda større grad. Liberalister som sådan skiller seg på hvor langt de trekker dette prinsippet. Det strekker seg fra tanken om at alt – veier, fengsler, militæret osv. – skal være flyttet til den private sfære til en myk variant der vernet av småbedrifter er det viktigste. Den siste varianten erklærer – med rette – dagens samfunn som liberalistisk, og søker bare å verne om det.

Men dette handler om miljø. Vi kan ikke lenger ta oss råd til en liberalisme som hevder enkeltmenneskets rett til å forurense. Vi kan ikke akseptere en ideologi som setter noe som påvirker oss alle inn i en urokkelig privatsfære. Det er hovedsaklig to årsaker til at dette ikke kan aksepteres.

For det første fører denne ideologien til koordineringsproblemer. Det betyr at fra den enkeltes synsvinkel, er verdien av å slutte å forurense minimal sammenlignet med kostnadene. Hvis alle andre kjører bil til jobben, er det liten vits å sette bilen i garasjen for å ta toget. For det første hjelper det minimalt, og for det andre er togtilbudet elendig fordi du må betale kostnadene ved togdriften alene. Og sett fra motsatt vinkel: Hvis alle tar toget, er belønninga ved å velge bilen stor. Du slipper kø og fulle tog. I et liberalistisk system vil derfor ingen velge kollektivt, med mindre det i utgangspunktet allerede er billigst. Og hvis det er realiteten, er det jo knappast behov for noen ideologi.

Legg merke til at samfunnet er best tjent med at alle tar toget. Da blir nemlig toget drevet mest effektivt. Men ingen av aktørene i samfunnet har isolert sett noen god grunn til å ta toget, med mindre samfunnet legger kjepper i bilhjulet ved å kunstig jekke opp prisen på bilkjøring. Men hvis samfunnet gjør det, har vi allerede forlatt liberalismen.

For det andre fører liberalismen til et overdrevent bilde av individuell velstand som alle tings mål. Adam Smith – også en av liberalismens grunnleggere – har utlagt dette prinsippet svært nøye. Det er gjennom at alle er så opptatt av sin egen fortjeneste at samfunnet får den mest effektive produksjonen. Det er sannsynligvis riktig, gitt en nokså snever definisjon av effektivitet, der påvirkningen på miljøet og lignende ikke teller med. Men denne definisjonen kan vi åpenbart ikke beholde. Tanken om konkurransen brukes likevel på stadig flere områder av samfunnet. Konkurranse gir hver enkelt deltaker motivasjon til større økonomisk vekst og ressursbruk enn det som er bærekraftig.

Igjen: Hvis vi regulerer alle markeder nok, vil vi naturligvis kunne dytte inn kostnader for miljø her og der, og dermed sørge for at den bærekraftige måten er den eneste lønnsomme. Men dette har ingenting med liberalisme å gjøre – det ligner mye mer på sosialisme.

Konklusjonen er at liberalismen fratar oss de eneste våpnene vi kan bruke mot klimakrisen. Liberalister har gått fra implikasjonene av sin egen ideologi for å bevare ideologien, men gjennom det undergraver de den selv. Det er derfor på tide å kaste liberalismen på historiens skraphaug.