«Folkelig kunnskap»

Olve Krange og Ketil Skogen knekker FrP-koden en gang til (dog med en mer generell vinkling: antielitist-koden):¹

Støttet av sentrale samfunnsinstitusjoner, bedriver forvalterne av den gode smak og de riktige innsikter en form for kulturell imperialisme. Middelklassens eksperteliter har utviklet seg til en pest og en plage for folk som har et annet kulturelt utgangspunkt.

Ja, og hva bidrar så dette med? Som Marsdal skriver i FrP-koden, er problemet at middelklassen ikke godt kan fraskrive seg holdninger til verdispørsmål. Vi kan ikke – av rene etiske hensyn – velge å være litt mer rasister for å unngå at folkedypet blir provosert. Eller som i eksempelet til Krange og Stokke: vi kan ikke skyte være for å drepe all ulv for å unngå å forsterke de kulturelle skillelinjene. Likefullt er beskrivelsen deres treffende:

Mot en bakgrunn av raske strukturelle endringer kan rovdyra være kraftfulle symboler på mye av det som går galt i utkantstrøk. Den verneorienterte rovviltforvaltningen framstår som resultat av en ekspanderende urban middelklassekultur der utmarka er lekeplass og romantisk urørt villmark og blir del av det totale trusselbildet som tradisjonelt bygdeliv står overfor.

Hm. Her følger jeg dem ikke:

Når praktisk politikk hamres ut med støtte fra kvalifiserte eksperter, tas folkelig kunnskap sjelden på alvor. Ofte blir den til og med latterliggjort. Abstrakt vitenskapelig kunnskap har en dominerende stilling innenfor formelle maktorganer.

På hvilken måte er rovdyrforvaltninga abstrakt fundert? Den er fundert på svært så enkel empiri – telling av rovdyr og undersøkelser av bestandens utvikling. Om noe er abstrakt, er det motstanden: En nærmest mytisk fundert idé om at faren er stor og at stor-samfunnet bare vil dem ille.

Jeg tror ikke dikotomien abstrakt/konkret eller vitenskapelig/folkelig kunnskap er så relevant som forfatterne påstår. Veldig mye vitenskapelig og forskningsbasert kunnskap har «slått gjennom» til arbeiderklassen også. Det kan tyde på at forakten for vitenskap ikke er en underliggende idé i arbeiderklassen, men en latent fortelling som kan anvendes mot alt som går en imot.

Slike fortellinger sitter i oss alle, og kan dekke over den reelle vurderinga som ligger bak et valg. Ved å spille ut en slik fortelling i stedet for det relle (og som oftest basale) grunnlaget, kan vi stille våre valg i et lys som er i overensstemmelse med vårt ideal-selvbilde. Man kan kalle det en livsløgn, men det er ikke ofte det er en så bevisst handling som å lyve. Men jeg tror forfatterne har rett i at slike fortellinger kan spilles på bevisst, slik tilfellet FrP viser.

Forfatterne avslutter konspiratorisk: middelklassen har en egeninteresse i å beholde de institusjoner som bruker vitenskapens øks til å dominere folkelig kunnskap. Ergo opprettholdes denne dominansen, maskert som progressiv vilje. Men hvilket alternativ har man – som middelklasse, overklasse eller arbeiderklasse – til å forkaste kunnskap? Kunnskap er individuelt irreversibel i den forstand at man ikke kan gå hen og slutte med å vite noe.

Selv den mest innbarka arbeiderklassegutt vil være enig i mange av vitenskapens konklusjoner når han lærer dem. Også forfatternes intervjuobjekt Kjell Vidar uttrykker tiltro til helseintelligensaens forskningsresultater, og fremhever i stedet helt andre (og mer økonomiske klasseorienterte) begrunnelser for å tvile på helsemyndighetenes intensjoner.

Enda vanskeligere er det å forstå hva man skal gjøre i mer kollektive sikkerhetsforanstaltninger: fartsgrenser, miljøutslipp, matsikkerhet (som Kjell Vidar nevner), fiskekvoter etc. Å anvende «folkelig kunnskap» – det vil si den konstruerte motstandsfortellingen – om slike spørsmål ville føre til et farligere samfunn med mindre mat for alle, inkludert både vitenskapsfolk og de som påberoper seg folkelighet. Når man vet det, kan man ikke velge å la det ligge uten å gjøre seg skyldig i moralsk forkastelighet.

Jeg har fortsatt mer tiltro til Marsdals historie. Folk er mer enn villige til å akseptere konsekvensene av vitenskapelige fremskritt, men da må hovedskillelinjene i politikken igjen bli klasseskillelinjene. Verdisnakket maskerer en underliggende konsensus for utbytting av arbeiderklassen.