Finland, Finland, Finland

Jeg er på en kjapp visitt i Helsinki, for å være med på et seminar. Jeg har aldri vært her før, og siden dette tross alt er en blogg formoder jeg at mine lesere interesserer seg for hva jeg syns om byen.

Det rareste med Finland er at alle er hvite her. I 2006 innvilget Finland 38 av vel 2000 asylsøknader. Det er, samlet sett, rundt 200 000 utlendinger i Finland, men av disse kommer over 50 000 fra nabolandene Sverige, Russland og Estland.³ Mens Norge innvilget 12 000 statsborgerskap i 2006,⁴ innvilget Finland 4 450 – en nedgang på 1 250 fra året før.⁵

Det nest rareste med Finland er enigheten. I dette landet er politikerne i all hovedsak enige om mål og midler. Jeg snakket en gang med lederen i den finske elevorganisasjonen SLL. Jeg jobbet i den norske elevorganisasjonen på denne tiden, og vi planla demonstrasjoner i forbindelse med et statsbudsjett som ville ta penger fra borteboerne i videregående opplæring. Finnene stilte seg uforstående til denne framgangsmåten. Ville ikke departementet bli sure på oss? Han nevnte også at de hadde forsøkt et demonstrasjonstog en gang, mot dobling av eksamensavgiften.¹ Da hadde departementet blitt sinte på dem og tatt fra dem penger, så de hadde bestemt seg for å aldri gjøre det mer.

Det er mange årsaker til at Finland har blitt slik. Den viktigste er at de vært i skuddlinjen mellom Russland og Vesten, og derfor aldri har turt noen politiske «sprell». Politikk har vært en balansekunst og en konkurranse i å ikke vekke stormaktenes oppmerksomhet. Mye tyder på at det er dags å endre denne tankegangen, og det er egentlig forbausende at ikke Finland har endret seg raskere etter Sovjetunionens fall.