Reklame i skolen

Noen mennesker som kritiserer lovgivere, burde forsøke å skrive en lov selv. Det gjelder i aller høyeste grad frilansjournalisten som kritiserer regjeringens forslag til nytt lovforbud mot reklame i skolen. Akkurat denne typen lovgivning har jeg jobbet meget intenst med tidligere.

Der hun ser en åpning for reklame i bøker, ser jeg at man må holde annonsering i læremidler som en åpning. Hvorfor? De to viktigste grunnene heter internett og aviser. En skole som er så mye mot reklame at den vingeklipper alle moderne kilder, står i fare for å gjøre seg selv irrelevant og barna en bjørnetjeneste.

I tillegg er det fryktelig vanskelig å lage et lovverk som skiller klart på de områdene der vi trenger skjønn. Hvor mye skal Tine få reklamere, mot at de leverer subsidiert skolemelk? Jeg kan være enig i at store bannere og melkeklippekort med reklame på er unødvendig, men hvor går egentlig grensen? Må vi ha merkevarenøytrale melkekartonger før alle er fornøyde?

Vi er nødt til å tillate at elevene har sekker og klær med logoer på. Vi er nødt til å tillate at biblioteket tar inn tidsskrifter med reklame i. Vi må også tillate at skolebøkene har forlagets logo på. Og hva med politisk «reklame»? Plakater om sommerleirer i Natur og Ungdom og Elevorganisasjonen er i prinsippet kjøpsfremmende reklame.

Reklame og informasjon, informasjon og reklame – ordene flyter over i hverandre rent semantisk. Jeg ønsker en skolehverdag med minimale mengder reklame. For å få til det, må man bruke skjønn. Da må også loven tillate skjønn på hver enkelt skole, selv om det kan føre til ulikheter. I tillegg kan man legge inn klare forbud mot økonomiske gjenytelser mot reklame, slik at man unngår at skolene med den verste oppførselen får mest belønning.