Politisk analyse
Jeg ønsker i dag å henlede din oppmerksomhet til Mimirs politiske analyse. Den peker på det helt sentrale momentet i Hydro-saken, etter mitt syn best formulert som at hovedskillelinjen i økonomisk politikk er tro eller mistro til demokratiets beslutninger innenfor det økonomiske området.
Høyresiden hviler seg på et argument fra økonomisk teori; nemlig at en uorganisert fordeling av ressurser ikke bare er optimalt effektiv, men også optimalt rettferdig. De ulike partienes begrunnelse for dette aksiomet om rettferdighet varierer (fra liberalistisk avvising av moral til kristenkonservativ benektelse av bedre alternativer), men ideen ligger fast. Det er dette som er markedstankegang.
Det har alltid slått meg som et paradoks at forsvarere av markedet som fordelingsinstans ikke tillater at folk organiserer seg og regulerer markedet. Kan ikke en slik organisering vokse frem fra etterspørsel etter slike løsninger? Når 75 % av befolkningen setter sine hoder sammen og kommer frem til at lederlønninger ikke kan være 80 ganger større enn vanlige folks lønninger, selv om andre ledere er villige til å betale 28 millioner kroner, så er det strengt tatt en markedsmessig reaksjon (organisering) på andre markedsaktørers handlinger (utbetaling).
Videre er det temmelig absurd å snakke om et marked for lederlønninger i store norske industribedrifter. Hvor mange mennesker snakker vi om? Kanskje hundre? Flere (høyrevridde) kommentatorer har til og med sagt at Reiten ikke kan sparkes fordi det ikke finnes noen alternativer. Men høyrefolkas ideologer som Smith og Hayek anerkjenner at man må ha mekanismer som forhindrer markedet i å havne i monopol-fella, der Reiten kan kreve opp til 99 % av Hydros overskudd i lønn fordi han er det eneste alternativet.
La oss se for oss et faktisk ledermarked. I så fall ville lederne konkurrert om å få lederposisjonene, og det eneste de kan konkurrere på er kvalitet og pris. Vi forutsetter også at kvalitet innvirker direkte på verdien av selskapet (på sikt), slik at styrets avgjørelse blir relativt enkel: forskjellen i kvalitet må være større enn forskjellen i pris. Nå kommer det viktige: I en perfekt konkurranse med perfekt informasjon, sier alle økonomiske modeller at lønningene disse personene krevde ville flyttet seg til nøyaktig likevekt – slik at det i prinsippet er likegyldig hvilken av dem du ansetter. Ettersom vi åpenbart ikke ser denne oppførselen, kan vi (i følge økonomisk likevektsteori) definitivt konkludere med at det ikke finnes et perfekt marked for ledere.
[Og et viktig tillegg: de fleste økonomer er enige i at i fraværet av et perfekt marked, må det reguleringer til.]