Offentlig sparing

Magnus Marsdal trekker opp et interessant problem ved Arbeiderpartiets Frp-dissing. I dokumentet «Frp på alvor 2» argumenterer Arbeiderpartiet for at det er nødvendig å spare penger i dag ettersom pensjonsforpliktelsene i fremtiden bør regnes som gjeld som skal betales tilbake.

Dette argumentet har en intuitiv appell. Vi kan ikke bruke mer enn vi har, og ettersom vi har gjeld, må vi passe på å ha penger til å betale avdragene. Men fra en makroøkonomisk synsvinkel er ikke sparing det samme som å sette penger på en bankkonto. Marsdal forsøker å forklare hvorfor, men det kan trenges litt presiseringer.

Når en privatperson setter penger på høyrentekonto, er dette privat sparing. Hun velger å legge til side en del av produksjonen sin (altså lønna) i stedet for å bruke den opp umiddelbart. Men fra økonomiens synspunkt er ikke dette sparing. Når hun låner sine penger til banken, opparbeider banken seg gjeld til henne samtidig. Derfor går en slik penge-og-gjelds-flytting i sum opp i null – den fører ikke til noen ekstra tilgjengelige ressurser i samfunnet.

Men banken lar ikke pengene ligge der og hvile. De låner (det meste av) dem ut til bedrifter og personer som ønsker å investere i hus, maskiner, bedrifter, utdanning eller lignende. Det er disse investeringene som gir samfunnet ekstra ressurser ved sparing. Hele ideen med kredittmarkedet (altså markedet for låning og sparing på konto) er å kanalisere penger fra folk som har penger til overs til folk som ønsker å investere. Dermed utgjør kredittmarkedet linken tilbake til en enklere modell av investeringer: det å velge fremtidig inntjening foran nåtidig forbruk.

Dette prinsippet er enklest å vise ved et forenklet eksempel. Tenk deg at du bor alene i skogen, og du lever av å spise stein. Hver dag hogger du løs stein i åtte timer, og deretter spiser du deg mett. Men dersom du legger til side litt stein i stedet for å spise den, kan du bygge nye verktøy som gjør steinhuggingen mer effektiv. Den sparte steinen er de ressursene du kan bruke til investeringer. Dette er en helt grunnleggende sammenheng i økonomien – over tid må vi ha sparing = investering i kapital, dvs. hus, maskiner og kompetanse.

Men hva betyr så det? Det betyr at den eneste måten å spare i en (lukket) økonomi, er å øke investeringene. Hvis sparetilbøyeligheten øker uten at investeringstilbøyeligheten øker, vil inntektene reduseres så mye at sparingen går opp i spinningen – folk og bedrifter står igjen med akkurat like lite som de ville hatt hvis de ikke hadde spart mer i utgangspunktet. Arbeiderpartiets spareresonnement holder derfor ikke mål. Det primære målet for en stat som ønsker å spare til fremtidig pensjon, må være å investere mer. Papirpengeflytting hjelper ikke direkte.

Så hvorfor bør vi ikke bruke alle oljepengene på en gang? Det er flere gode argumenter for å holde tilbake. Det viktigste er at vi får mindre igjen for pengene hvis vi vil bygge mange ting på en gang, fordi det bare presser prisene for råvarer til bygg opp. Dermed kan det være fornuftig å velge å bygge fire skoler over ti år i stedet for to skoler i dag. Et annet godt argument er mer forseggjort og vanskeligere tilgjengelig, men går kort fortalt ut på at det er vanskelig å justere forbruket i landet tilbake den dagen oljeinntektene forsvinner. Vi kan ikke fortsette å konsumere mer enn vi produserer (slik vi kan med oljeinntekter), og vi klarer ikke å fjerne alt pengeforbruket i skjermet, offentlig sektor. I så fall blir tiden etter oljen grusomt mye verre enn den kunne ha vært dersom vi ikke hadde «sju fete» år først.

Derfor er en «akkurat passe»-tilnærming til bruk av oljepenger den riktige veien å gå. Bruker vi for lite, ender vi opp med å spare oss til fant. Bruker vi for mye, vil vi få lite igjen for pengene. Passiv investering av overskuddet i et oljefond kan fort vise seg å være for lite, dersom realinvesteringsiveren i Norge ikke følger etter. Oljefondet bør derfor forvaltes mer aktivt enn den passive handlingsregelen tilsier. I lavkonjunkturtider kan oljepenger helt klart benyttes for å gjennomføre investeringer, og dermed også sikre fremtidige pensjoner. I høykonjunkturtider kan man heller gjøre som nå – investere i utlandet.