De klassiske kontraktarianerne

Thomas Hobbes (1588-1679) formulerte den grunnleggende strukturen for århundrer med diskusjon om grunnlaget for samfunnet og forholdet menneskene imellom. Hobbes tegner et bilde av naturtilstanden; en prehistorisk tilstand der menneskene ikke har formet noe samfunn. Her er det alles krig mot alle, for alle mennesker er grunnleggende selvsentriske. Denne naturtilstanden beskrives livlig i Hobbes’ hovedverk Leviathan (1651):

In such condition there is no place for industry, because the fruit thereof is uncertain: and consequently no culture of the earth; no navigation nor use of the commodities that may be imported by sea; no commodious building; no instrument of moving and removing such things as require much force; no knowledge of the face of the earth; no account of time; no arts; no letters; no society; and, which is worst of all, continual fear and danger of violent death; and the life of man solitary, poor, nasty, brutish and short.

Ut av denne elendigheten vokser samfunnet ved at menneskene frivillig binder seg til en samfunnskontrakt: en slags fredsavtale som ender naturtilstanden av evig krig. Det er ikke vanskelig å se at menneskene definitivt har alt å tjene på å inngå en slik kontrakt, ikke minst fordi Hobbes også antar at menneskene er fundamentalt like, hvilket innebærer at hver enkelt er svært utsatt. Det er tre drivkrefter som gjør at menneskene til slutt underordner seg samfunnskontrakten: frykten for å dø, lysten på å fine ting og håpet om å kunne få tak i disse tingene.

Poenget med denne innledningen og oppbygningen er at Hobbes knytter det hele sammen med rettferdighet. I naturtilstanden, skriver Hobbes, er ingenting urettferdig: «Tvang og svik er de to kardinaldydene i krig». Men i det mennesket slutter seg til samfunnskontrakten, oppstår rettferdigheten. Rettferdigheten er, kort fortalt, å følge samfunnskontraktens bestemmelser. Urettferdighet er å forsøke å hindre andre fra å benytte seg av de rettigheter som har tilfalt dem.

Nå kan det sikkert, for en uinnvidd leser, se ut som om Hobbes ender opp i en egalitær kultur der kontraktspartnerne står likt. Men det er ikke det nødvendige utfallet av kontrakten. Hobbes hevder at det naturlige og rettferdige er at kontrakten overfører de naturgitte rettigheter – i så stor grad som mulig – til en enehersker. Her skiller Hobbes seg fra sine kontraktarianske etterfølgere Locke og Rousseau. Mange mener at Hobbes her må forstås ved hjelp av sin samtid med borgerkrig i hjemlandet England.

Det radikale fundamentet som alle disse tre bygget sin filosofi på – naturgitte rettigheter – er nå blitt en del av vårt fellesmenneskelige tankegods. Tanken er at menneskene må avstå fra sin naturlige inklinasjon til å utnytte disse rettighetene maksimalt for å oppnå noe bedre. Spesielt Rousseau fremhever det rasjonelle som ideal, og en samfunnsform der menneskene ikke kriger med hverandre konstant er definitivt mer rasjonell.

Legg også merke til at kontraktarianerne blir grunnleggende prosessetiske. Det er prosessen, ikke resultatene, som avgjør om et utfall er etisk eller rettferdig. Så lenge alt er gjort i overensstemmelse med samfunnskontrakten, kan nærmest enhver konsekvens aksepteres. I dette premisset ligger forløperen til svært mye av den moderne, politiske filosofien.

Kritikk
Kontratarianske teorier om samfunnsbyggingen har hatt enormt gjennomslag i forskjellige former i dagens politiske filosofier, men den kontraktarianske definisjonen av rettferdighet forblir en smule aparte. Det virker umiddelbart snevert å bare akseptere kontraktsbrudd som urettferdighet. Dersom kontrakten i sannhet ble «undertegne» av mennesker i naturtilstanden, ville det være rimelig å hevde at bruddene ville være urettferdige (men neppe at det er den eneste form for urettferdighet).

Men kontrakten kan jo ikke forstås som et historisk dokument (om ikke annet fordi naturtilstanden aldri har eksistert); den må forstås som at menneskene kontinuerlig slutter seg til kontraktens innhold. Men i så fall vil «kontraktspartneren» ha forskjellige utgangspunkt, f.eks. med hensyn på rikdom, bosted og helsetilstand. Dermed faller Hobbes premiss om menneskenes likhet sammen, og det gjenstår ingen a priori grunn til å anta at kontrakten er rettferdig.

En annen kritikk tar mer direkte utgangspunkt i at naturtilstanden aldri kan ha funnet sted, og at det derfor gir liten mening å hevde den som premisset for samfunnsdannelsen. Mennesket har åpenbart alltid hatt en flokk- eller samfunnsstruktur, om ikke annet for å ta vare på barna.  I dag vet vi selvsagt mer om dette enn Hobbes gjorde, og kan legge til at alle menneskeaper har hatt en klart samfunnslignende struktur med ulike roller og «politisk» beslutningsprosesser. En alles krig mot alle har aldri vært bærekraftig i en natur med andre rovdyr.

Begge disse innvendingene peker på at samfunnskontrakten må forstås metaforisk dersom den skal ha noe for seg. Men hvilken nytte har en metaforisk samfunnskontrakt? Hvem er egentlig kontraktspartnerne når kontrakten ikke eksisterer? Og hvorfor skal vi – mennesker i dag – være bundet av en kontrakt inngått (metaforisk) på våre vegne?

Senere i denne serien skal vi se at flere andre filosofer har forsøkt å gi et svar på dette. For Hobbes, Locke og Rousseau vil jeg tro at spørsmålene ville virket urimelige. I sin samtid ga de alle tre et forsvar for ulike styringsformer, og utsagnene deres om kontrakter, rettigheter og hva menneskene gjør skulle forstås normativt: altså hvordan menneskene burde oppføre seg. De burde underlegge seg en kontrakt, overføre visse rettigheter, underkaste seg en enehersker (i Hobbes’ tilfelle) eller dele makten (i Lockes tilfelle).