Wolfowitz

Da kan vi endelig si adjø til Paul Wolfowitz. Dessverre kommer ikke det til å medføre noen endringer i Verdensbankens virkemåte, tenkemåte eller beslutningsstruktur. Også den neste sjefen i Verdensbanken kommer til å være utpekt av Washington, og utviklingsteknokratene bak bankens strategier kommer til å fortsette å tro på tvungen markedsliberalisering – i en eller annen innpakning.

I 2003 hadde Verdensbanken konferanse i Oslo, og det utløser alltid en demonstrasjon. I denne demonstrasjonen troppet et par kamerater av meg opp med parolen «Ja til en verdensbank som setter kunden i sentrum». Det kan også være en passende parole å sende videre til bankens styre, som skal møtes i Potsdam for å peke ut veien videre. Potsdam har vært arena for interessante avgjørelser tidligere. Inndelingen av Tyskland – selve jernteppets geografi – ble beseglet av Truman, Churchill og Stalin i løpet av to sommeruker i denne byen.

Avgjørelsen til styret i Verdensbanken blir neppe like skjellsettende. Banken er i ferd med å bli gjort irrelevant av de sterke motorene blant fattige og mid-inntektsland – Kina, Brasil og India. Samtidig har mistroen mot bankens krav og kompetanse økt – med god grunn – blant landene som skal motta lån. Som en tredje faktor er det eksepsjonelt mye tilgjengelig kapital i verden utenom USA. Verdensbankens funksjon som motor i fattigdomsbekjempelse er rett og slett truet av mindre ideologiske og teknokratiske alternativer.

Det er synd. Verdensbanken, som en arm i FN-systemet, kunne spilt en koordinerende rolle for verdens globale fokusområder. Når vi virkelig kunne trengt en bank som stilte krav til miljøutvikling eller nedrusting, er det allment akseptert å heller velge en allianse med Kina. Når vi kunne trengt en institusjon som bygde opp tilliten til de overnasjonale strukturene som er limet i det internasjonale samfunnet, har Verdensbanken kastet sin anseelse vekk ved å kreve liberalisering og konkurranseutsetting på områder som tilfeldigvis passer vestlige investorer. Når vi kunne trengt en bank som aldri lot seg bestikke eller så gjennom fingrene på korrupt praksis, viser det seg at toppsjefen selv er en korrupt jævel.

Amerikanerne er allerede fiksert på alle svakheter ved FN, og gribbene har begynt å kretse rundt FN-bygget i New York, ivrige etter å ta FNs plass. Det blir jo en selvoppfyllende profeti når det er amerikanerne selv som setter inn korrupte ledere og holder Sikkerhetsrådet for narr ved hjelp av Powerpoint, men også selvoppfyllende profetier får sin plass i den globale bevisstheten til Washingtons flokk av hauker.

Verdensbanken, IMF og WTO er alle institusjoner som greide det kunststykke å gå fra idealer om fattigdomsbekjempelse til å bli forhatt av sosiale bevegelser. Det er en PR-jobb FN ikke trengte. Det blir et rop i mørket, men rope kan jeg likevel: La oss få en ny verdensbank, med en demokratisk og åpen beslutningsstruktur. La oss få en verdensbank der kunden står i sentrum, og der mennesket har forrang foran nasjonalstaten. La oss få en verdensbank som er engasjert og opptatt av utvikling, ikke kontrollerende og opptatt av økonomisk ideologi. La World Bank gå til grunne med Wolfowitz, og la en global bank vokse opp av asken.