Skolemassakre: miljø, ikke arv

Lars Audun Bråten skriver i en kronikk i Dagbladet (3. mai) at de kulturelle forklaringene på skolemassakrene i USA tar feil. I stedet skal det riktige svaret være «en kombinasjon av selvmordsønske, søk etter udødelighet og et psykologisk fastlåst idémønster».

Det er i seg selv oppsiktsvekkende at en medieviter og filmkritiker kritiserer forskere for å synse i dette spørsmålet - for så å selv trekke frem tre forklaringsmodeller fra psykologien. Men når man kommer over dette paradokset, er det verd å stille seg spørsmålet om hva han mener.

Debatten han forsøker å trekke opp om «årsaken» til skolemassakrene bør få enhver med Arne Næss’ begrepsapparat inntakt til å steile. Her dreier det seg helt åpenbart om en skinnuenighet. Ingen av kommentatorene som peker på liberale våpenlover og et generelt våpenfiksert samfunn som forklaringer hevder at det var lovene i seg selv som kom løpende ut av biblioteket og arrangerte drapene. De vil åpenbart slutte seg til Bråtens konklusjoner om gjerningsmennenes psykologiske tilstand. Det de hevder, er at lovene og kulturen bidro.

Det er åpenbart, på grensen til det banale, at mennesker som begår slike handlinger må ha et selvmordsønske. Det psykologisk fastlåste idemønsteret – katatymien – som Bråten trekker frem, er også åpenbar. Kort fortalt forteller Bråten oss her at det kreves psykisk syke mennesker for å gjennomføre en skolemassakre. Det tror jeg ikke kom som noen overraskelse på kommentatorene.

Spørsmålet Bråten må stille seg er hvorfor alle massakrene skjer i USA. Hvis vi skal legge oss på hans forklaringsnivå – individet – må man spørre seg hvorfor USA har flere personer med selvmordsønske, berømmelsesvanvidd og katatymi enn andre land. Og her havner Bråten i en problemstilling: Han må enten argumentere med at amerikanere genetisk er slik eller slik (noe som ville være rasistisk), eller han må henfalle til kulturelle forklaringer. Mennesker er bare gener og kultur. Forskjeller – også de mellom land – må forklares med en av delene.

En annen årsak til at kommentatorer velger å fokusere på kulturen foran individenes psykologi, er at de eneste måtene å motvirke skolemassakrer er å gjøre kulturelle og samfunnsmessige endringer – alt fra endringer i våpenlover via psykisk helsevern til medie- og oppdragelseskultur. Å insistere på å individualisere forklaringene gir ingen løsninger, selv om det gir mer presise svar på hva som gjorde at en bestemt skolemassakre fant sted. Derfor er det irrelevant, selv om det skulle være riktig, at den ene eller andre gjerningsmannen spilte dataspill eller så filmer før han skjøt. Spørsmålet er hvorfor gutter i alle andre land kan se de samme filmene og spille de samme spillene uten å skyte.

En mulig måte å forklare forskjellene mellom USA og andre land, uten å måtte hevde at vi består av andre typer mennesker, er å kombinere faktorene våpentilgang og våpenkultur. I Norge er det mange som har sykdomsbildet Bråten skisserer, men ingen pistoler innen rekkevidde. Vi har heller ingen National Rifle Association, som fremhever væpnet selvforsvar som mandig og patriotisk. Kanskje er det derfor vi – i likhet med resten av Europa – ikke har noen skolemassakrer?