Rettferdighetens filosofi

Den politiske debatten er i stor fare. Etter å ha vært en ideologisk og intellektuell aktivitet på 70-tallet, en slagscene på 80-tallet og en eneste stor EU-kamp på 90-tallet, går debatten nå i retning av individualisering. Det betyr ikke at politikerne endelig har begynt å tenke på hvert enkelt menneske, men at den politiske debatten handler om eksempler, følelser og individuelt tilpassede budskap.

Politisk debatt bør handle om prinsipper; allmenngyldige ideer som skal gjelde menneskeheten. Som et absolutt minstekrav bør de gjelde landet man bor i. Realisert og pragmatisert ender disse ideene opp som vedtak, men det skal finnes en lenke tilbake til rasjonalet – altså den logiske slutningen som ledet frem til beslutningen. Men rasjonale er også relatert til fornuft. Politikken bør altså være en øvelse innen fornuft, konsistens, logiske slutninger og konstruktive ideer. Jeg tror eksempler er unødvendige for å grunngi at realiteten avviker fra dette idealet.

Denne føljetongen skal være et bidrag til en mer rasjonell debatt. I serien skal jeg ta for meg hva viktige tenkere har tenkt om rettferdighet. Politikken omsluttes av dette vage begrepet. Alle politiske retninger gjør hevd på begrepet, og det er i grunn argumentasjon god nok for at begrepet kan forstås på mange måter. Målet med min føljetong er å illustrere hvordan noen av disse fortolkningene griper direkte inn i norsk og internasjonal realpolitikk.

For å være enda mer vågal, vil jeg påstå at et konsistent syn på rettferdighet vil være avgjørende for hvilken politikk man støtter i majoriteten av sakene et Storting eller et kommunestyre behandler.

Serien vil i alle fall bestå av fem artikler; forhåpentligvis flere. Først ut er de tradisjonelle kontraktfilosofiene – Hobbes', Lockes og Rousseaus teorier. Deretter vil jeg beskrive et materielt/marxistisk rettferdighetssyn. Nozick får den tredje artikkelen, og Rawls den fjerde. I den siste artikkelen jeg foreløpig har planlagt vil Amartya Sens utviklingsteori bli tatt opp.¹