Ottars kvinnesyn

I Klassekampen i dag hudfletter Ottars leder Asta Beate Håland kvinnesynet i Rød Ungdom. Jeg er uenig i mye av det, og enig i noe av det. Men helt til slutt avslører Asta seg på en grov nedvurdering:

Jentene i RU har gitt fra seg definisjonsretten over feminismen fordi de er redde for å ødelegge hyggen og ikke være populære.

Asta Beate Håland: Du, mer enn noe annet menneske i Norge, bør gjenkjenne tre åpenbare hersketeknikker i en setning når du skriver dem! Dette er for det første å gjøre noen til offer (fordi de er redde), for det andre å tillegge noen motiver de ikke har (redselen samt popularitetsanalysen) og for det tredje å fordele skyld og skam (de vil være populære i stedet for å kjempe med oss).

Jeg har møtt disse «jentene i RU» som skal ha «gitt fra seg definisjonsretten». De er knalltøffe, knallbevisste og knallfeministiske. De forteller at arbeidet som feministisk ungdomspolitiker på venstresida er en tofrontskrig. For det første handler den om å overbevise sine jevnaldrende medsøstre om at feminisme ikke innebærer å hate menn, men å tro på seg selv. For det andre handler det om å forsøke å få tilbake definisjonsretten fra grupper som Ottar. Ingen organisasjoner i Norge har vært viktigere for å huse dette prosjektet enn RU.

Der Ottar har et image som skumle, introverte og sterkt distansert fra ungdoms virkelighet, har RU tatt på seg rollen som moderne, imøtekommende og praktisk løsningsorienterte. Når Ottar-lederen skriver i sin artikkel at Ottar har «påtatt seg å være brøytebil, … og brøyte vei for dem som vil være litt snillere feminister», forutsetter hun at de som vil være «litt snillere feminister» ikke har noen interesse i det som blir brøyta vekk. Bak brøytebilen er det nemlig få å møte, få å diskutere med, lite som spirer og gror – egentlig bare en flat jævla asfaltørken. Det kjenner «de litt snillere feministene» seg igjen i – å måtte bevege seg i et landskap der brøytebilen Ottar har blitt folks bilde på hva feminisme og likestilling innebærer.