Når pengene får ordet

Jeg sitter og leser Development Economics av Debraj Ray. Det er en interessant innføring i konseptene økonomene benytter for å diskutere utvikling. For min del er det overraskende at modellene er så enkle, nærmest simplistiske. Av og til – når forfatteren tillater seg litt småsnakk – skinner det gjennom at også forståelsen av verden farges av å arbeide med slike simplistiske modeller døgnet rundt. Utdraget er fra kap. 18, s. 720, min utheving:

In the context of international trade, groups that are likely to be hurt by international trade often demand [a] subsidy in the form of a protective tariff or a quota (or […] they might demand that other countries toughen their labour laws or environmental standards before they are allowed to export, which is just a plea for protection dressed up in ethically pleasing pronouncements).

For denne lærebokforfatteren er det altså ikke mulig å tenke seg personer og bevegelser som setter arbeidsmiljøregler eller miljøspørsmål foran økonomisk utvikling. Disse personene og bevegelsene later bare som de har etiske motiver for å oppnå egen gevinst i form av høyere profitt.

Det er det som er så uendelig trist med økonomifaget: menneskesynet er redusert til homo economicus, det latterlige vesenet som utfører ‘rasjonelle valg’ i den meget særskilte betydningen lønnsomme valg. Stakkars homo economicus. Og stakkars verden.