Dogmatisk antisosialisme

Jeg vet at mange har respekt for Kristin Clemet. Jeg har jobba tett mot dama da jeg ledet Elevorganisasjonen, og jeg er langt i fra imponert. Enda mindre har min respekt blitt etter å ha lest disse baksidene hun skriver i Morgenbladet. Dagens artikkel er ikke noe unntak. Se for eksempel følgende resonnement (min utheving):

I Sverige og Danmark er det et mål [at] en større del av tjenesteproduksjonen skal utsettes for konkurranse. I Norge er det motsatt. Martin Kolberg har nylig utstedt et dekret på vegne av de rødgrønne: Der de vinner valget, skal all eldreomsorg være kommunal. Norge fører altså, også på dette punkt, en mer dogmatisk politikk enn resten av Norden.

Nei, Kristin, Norge fører en annen politikk enn resten av Skandinavia (som er et annet område enn Norden - Finland har veldig lite privatisering). Det skyldes kanskje at Danmark og Sverige har borgerlige regjeringer mens vi har en sosialdemokratisk, don’t you think? Og mer dogmatisk? Hvorfor er det mer dogmatisk å være mot privatisering enn å være for?

Videre argumenterer Clemet med at de rødgrønne ikke har argumentert prinsipielt, men ved «eksempler» og «anekdoter». De argumenterer altså pragmatisk, ikke prinsipielt. Da er det veldig merkelig at det er de rødgrønne som er dogmatiske! Om ordet dogmatisk skal bety noe som helst, må det jo være de som er prinsipielle som er dogmatikere.

Denne typen logikk er dessverre ikke noen glipp eller tilfeldighet fra Clemet. Clemet er en ringrev på å pakke ren propaganda inn i såkalt prinsipielle vendinger. Hun argumenterer for eksempel ikke mot klimatiltak, men mot «debattklimaet» i klimadebatten, som visstnok skal være vanskelig for klimatiltakskritikere. Hun argumenterte aldri mot offentliggjøring av nasjonale prøver, men hevdet at offentliggjøring var prinsipielt fastsatt gjennom offentlighetsloven (noe som var en bløff). Det er uredelig og lite opplysende.