Pølser og politikk

Bismarck nevnte en gang at det var to ting du ikke ønsket å vite hvordan ble til: pølser og politikk. En meget interessant undersøkelse, gjort av Narud og Valen, gir oss et lite innblikk i hvordan politikk blir til (men sier forbilledlig lite om pølseprosesser).

Deres undersøkelse tyder på at Politiker er en person med sterke, tildels ytterliggående meninger. Hun modererer imidlertid sine sterke meninger for å tekkes Velgeren, som er en person med særdeles sentrumsorienterte meninger. Det virker videre som om det er liten eller ingen sammenheng mellom Velgerens meninger og hvilken Politiker han stemmer på.

Den velgeren som er mest i utakt med sitt eget parti, er Fremskrittspartimannen. Han er stort sett svært sentrumsnær, bortsett fra på innvandring. Den eneste gruppen med mennesker som er mer innvandringsskeptisk enn Fremskrittspartimannen, er Fremskrittspartipolitikeren. Men Fremskrittspartipolitikeren tror at velgerne er mer skeptiske til innvandrere enn henne selv. Jeg ser det sånn halvveis for meg, der politikeren sitter i sin leilighet på Grünerløkka og tenker «Ja, så er vi slemme med innvandrerne, men vi holder egentlig igjen mot Folkeopinionen. Vi er tross alt snillere enn velgerne vil at vi skal være».

Undersøkelsen kan kanskje virke forstemmende for demokratiet, fordi den tyder på at folkets meninger i større grad formes enn representeres av systemet. Når folk får lov til å svare på enkeltspørsmål, blir de mye mindre ytterliggående enn partiene de stemmer på, men likevel stemmer de altså i liten grad på sentrumspartier. Men det er flere metodiske svakheter med en slik analyse:

For det første må man huske på at det er snakk om gjennomsnitt. Gjennomsnittet dras gjerne mot midten for hver enkelt sak, fordi folk ikke er så opptatt av hver enkelt sak. De som har satt seg inn i og er opptatt av saken, får gjerne mer ytterliggående holdninger, men når man bare ser på gjennomsnittet blir disse svelget av den kompakte majoriteten.

Dette henger sammen med det andre poenget: mange stemmer på et parti av enkeltsakshensyn, ikke helhet. Derfor er det ikke så farlig for Fremskrittspartivelgeren om Fremskrittspartiet ønsker mer privatisering enn han vil ha, fordi det spørsmålet er underordnet ønsket om å bli kvitt innvandrerne. Det samme gjelder Senterpartivelgeren. For ham er EU-spørsmålet viktigere enn spørsmålet om kristendomsundervisning i skolen, og han stemmer deretter.

Poenget er at velgerne opptrer rimelig rasjonelt. Vi skal likevel ikke stikke under en stol at det finnes grupper som stemmer veldig rart i forhold til sine preferanser. Det gjelder folk som proteststemmer Fremskrittspartiet fordi de er lei av at Nord-Norge nedprioriteres og det gjelder eldre som stemmer Arbeiderpartiet fordi politikken under Gerhardsen var så god.

En sak om undersøkelsen finnes hos Aftenposten.