«Økonomisk politikk eller politisk økonomi?»
Innenfor økonomifaget finner man forskjellige mennesker med svært forskjellige meninger om hva fagets rolle skal være i samfunnet. Grovt sett kan man si at enkelte mener samfunnet bør tilpasses de økonomiske modellene, mens andre mener at økonomene skal bruke modellene til å skape den beste mulige økonomiske situasjonen ut fra de prioriteringene folket (evt. politikerne) har.
Den første gruppen ser ut til å tro at politikk er underordnet økonomi, mens den andre mener at økonomien må underordnes politikk.
En balanse mellom disse ytterlighetene er nødvendig. Lar man økonomene få bestemme verdispørsmål ut fra sine forenklende modeller, ender man opp med samfunn tilpasset homo economicus, mennesket hvis eneste ønske er mer til seg selv. Hvis man derimot lar økonomien underlegges politikken totalt, ender man opp med grusomheter som nyliberalismen og – i siste instans – grusomheter som Stalins utsulting av sovjetiske bønder på begynnelsen av 30-tallet.
Men, tilbake til nyliberalismen. Ali Esbati skriver i dag om at den svenske regjeringen har gjenopprettet en økonomisk ekspertgruppe, en gruppe som var kjent for å anbefale større ulikhet, mindre proteksjonisme, mer egenbetaling og en mindre stat med bakgrunn i økonomiske argumenter. Alt dette kjenner vi igjen som den rådende konsensus i det angloamerikanske økonomimiljøet. For dem er økonomisk vekst det eneste målet. De fleste økonomiske modeller forutsetter enkelt og greit at økonomisk vekst er en bra variabel for å tilnærme seg en måling av «alt som er bra».
For politikken bør ikke økonomisk vekst være målet. Velstand, bærekraftighet, rettferdighet, langsiktighet, sikkerhet - slike ord bør klinge bedre i politikerens hode enn ren vekst. Og her tyder empirien på at økonomene tar feil. Hvis vi måler disse honnørordene ved hjelp av variablene utviklingsindeks (velstand), miljøskader (bærekraftighet), jevn fordeling av goder (teknisk ved GINI-koeffsienten) (rettferdighet), politisk stabilitet (langsiktighet) og kriminalitet (sikkerhet) er det slett ikke landene med en liberalisert økonomi som kommer best ut. Det er de nesten-kommunistiske nordiske landene som vinner på slike variabler.
Å ha en økonomisk politikk er noe ganske annet enn å la seg styre av en politisk økonomi. Nærmest uansett hvilken økonomisk mening man foretrekker, kan man finne et økonomisk argument for det (men argumentene er ikke nødvendigvis like gode!). På grunn av dette må det å velge hvilke økonomer man hører på anses som et politisk valg i seg selv. Det koker altså ned til hva man mente før man satte ned noen gruppe.
Mener du ulikhet er bra for samfunnet, så si det. Mener du arbeidsledige fortjener å sulte litt, så si det. Mener du at taperne i den frie konkurransen fortjener å stå sist i køa, så si det. Mener du at direktørene i næringslivet bør få en større andel av inntektene, så si det. Å legge ansvaret for sine verdier på en såkalt «økonomisk ekspertgruppe» er bare et feigt forsøk på å slippe å vise den nakne sannheten om dine egne tanker.