De virkelige årsakene
Det finnes mange gode ordtak om sannhet og makt. Et av ordtakene er at sannheten er krigens første offer. Et annet er at sannhet er noe du får fra barn og fulle folk - altså de som ikke forstår konsekvensene.
Et spennende utgangspunkt for en analyse av informasjon, medier og propaganda er det følgende: Hvilke grupper i samfunnet har interesse av å avsløre, og hvilke har interesse av å skjule? Erling Folkvord lærte i sine ungdomsdager i AKP(m-l) at den eneste gruppen som systematisk har interesse av å avdekke alle årsakssammenhenger i samfunnet er arbeiderklassen.
Folkvords barnelærdom har utvilsomt et korn av sannhet i seg, selv om det tilsynelatende er mulig å finne moteksempler. Litt modifisert kan vi si at i politikken har de uten makt alltid incentiver til å avdekke alle sammenhenger, også årsakssammenhenger, som påvirker beslutningene til de som har makt. Hypotesen er asymmetrisk: det gjelder ikke andre veien. En logisk konsekvens av hypotesen er nettopp at de som har makt ikke har (egen-)interesse av en slik gjennomsiktighet, fordi de da vil miste makt. Hvis de ikke mistet makt, ville jo det ikke vært noen grunn for de maktesløse til å avsløre dem!
Det er vanskelig å argumentere for en slik hypotese på noen annen måte enn å avvise alternativet. Prøv å finne et eksempel på en årsakssammenheng det ville være ufordelaktig å avsløre for samfunnets svakeste.
Det er dette som er grunnen til at et reelt demokrati må komme nedenfra. Sovjetkommunisme er ikke en del av løsningen, fordi nøkkelen til en god maktbalanse befinner seg i åpenhetsincentivene til samfunnets svakeste - ikke til toppledelsen i noe parti. Prinsippet kan også være en del av forklaringen bak Arbeiderpartiets klasseforsterkende politiske veivalg gjennom slutten av forrige århundre. De som da bestemte - Arbeiderpartiets topper - satt ikke med noen personlig interesse i å la vanlige folk få vite hva som foregikk.
Et viktigere og mye mer outrert uttrykk for det samme er den amerikanske pressens oppførsel i tiden mellom 11. september og Irak-krigen. Mens eliten av politikere, journalister og medieeiere manglet interesse for å avsløre de såkalte etterretningskildene som la grunnlaget for krigen, hadde to grupper av maktesløse en stor interesse i å gjøre det. De fattige amerikanerne, som nå dør som soldater i Irak, og irakerne, som lider samme skjebne.
Dokumentaren Buying the War (gratis tilgjengelig fra pbs.org) bygger opp rundt denne teorien. Hvem var de eneste som turde avsløre bløffene? Et maktesløst korrespondentkontor for små regionsaviser. Hvem var irakerne som backet opp krigen i amerikansk opinion? Irakere utenfor Irak, som ikke trenger å bekymre seg for selvmordsbombere. Hva skjedde med den krigskritiske talkshowverten? Han ble tatt av lufta av sine eiere, av frykt for å tape ansikt. Og hvor var egentlig Demokratene - med unntak av Ted Kennedy? Svaret er at de langt på vei hadde satt seg i sine retoriske bombefly fra 12. september og utover.
Og bare for å sette et lite skudd med kaldt vann til slutt: Hvor er alle disse medgjørlige og maktkorrumperte journalister, politikere og eiere i dag? Nøyaktig samme sted som de var da.