Å stole på økonomer: Risikabelt

Det er blitt hevdet at debatt om økonomi i Norge plutselig er blitt stuerent. Det spørs om ikke den tidligere taushet heller skyldes intellektuell feighet. Mange har vært uvillige til å engasjere seg i debatt om økonomi av frykt for å bli satt på bås med professorer og idioter med trang horisont og begrenset evne til empati. Det er på tide å la slik prippenhet fare.

Det er ikke likegyldig hva slags økonomer vi hører på i Norge og hvilken skole de kommer fra. Det siste hundreårets begivenheter i Holland, USA og Sovjetunionen har med all tydelighet vist at den kapitalistiske økonomien er en tikkende, tidsinnstilt bombe. Det er ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes i Norge.

De siste årene har en pervers, fundamentalistisk variant av liberalistisk økonomi blitt en inspirasjonskilde for dem som av ulike grunner befinner seg i opposisjon til velferdsstaten de har flyttet til eller er vokst opp i. Det faktum at også liberalistiske tenkere har nytt godt av lignende islett av velferd er interessant nok, men til liten hjelp mot dem som på kvasivitenskapelig vis går til angrep på det samfunn de er en del av men som de ikke vil akseptere.

Tilhengere av velferd og en liberal stat trekker ofte paralleller med grenseløshet og internasjonal solidaritet i Europa i tidligere tider. De påpeker at det norske samfunn er blitt beriket av den medmenneskelige kongstanken. Det er utvilsomt riktig at arbeidsfolk, leilendinger og småbønder i Norge har bidratt til å skape et varmere samfunn og perspektiver som professorer på Handelshøyskolen har vanskeligheter for å forstå. Men de som i dag tar med seg middelalderen, stammespråket og liberalistisk brutalitet beriker ikke det norske samfunn.

(Dette er satire. Les artikkelen bak lenken øverst. Det er så utrolig mye å si om denne artikkelen, men jeg blir rett og slett forstummet av hvor utrolig lite gjennomtenkt en professor på Handelshøyskolen kan være.)