Race to the bottom

Kåre Willoch prøver i «Globaliseringen – fremskritt med skyggesider» (Samtiden 1/07) å mane frem et bilde av at globaliseringens skyggesider er et helt separat problem. Willochs resonnement er at rettferdighet er en konsekvens av (ideell) markedsøkonomi. Det bør endres til at urettferdigheten er en mulig, men ikke nødvendig, konsekvens av markedsøkonomien.

[A]t mange av verdens rikeste betaler lite til de fellesskap som de er avhengige av, skyldes altså ikke markedsøkonomien eller globaliseringen som prinsipp. Man kan riktignok hevde at globaliseringen i praksis har gjort det lettere for de rikeste å flytte sin kapital for derved å unndra seg sine sosiale forpliktelser. [...] Men at slik urettferdighet får bestå, er en konsekvens av utilstrekkelig internasjonal gjennomføring av markedsøkonomiens prinsipper.

Denne konklusjonen er for kjapp. Skatteparadisene har oppstått nettopp som en følge av konkurranse - i dette tilfellet fri konkurranse mellom land om skattevilkår. Markedsøkonomien inneholder ikke mange prinsipper, og i alle fall ikke mange prinsipper som begrenser den frie konkurransen.

Hvorfor, ifølge markedsøkonomisk tenkning, skulle ikke landene konkurrere om skattevilkår? Mange markedsøkonomer vil mene at denne konkurransen er nødvendig for å holde makthaverne i sjakk. Hvis ikke andre land frister med mindre skatt, vil skatten øke og øke for å tjene politikernes evige behov for valgflesk. Bare ved å binde seg hardt til masta vil man kunne bekjempe denne ekspansjonen.

Dersom konkurransen var perfekt, ville alle skattesystemer over tid tvinges lavere og lavere, i retning av de mest gunstige vilkårene. De som ikke presser skattene nedover, vil oppleve fri flukt av kapital, med alle de konsekvenser det måtte få.

Den samme mekanismen fungerer innenfor den globaliserte industrien med hensyn på lønns- og arbeidsvilkår. Når Thailand stenger sine sweatshops, åpnes det nye i Vietnam. Ved å true med utflagging, klarer multinasjonale konserner å tvinge frem meget gunstige avtaler om soner uten regulering - uten arbeidsmiljølover, tariffavtaler, fagforeninger eller minstelønner. Overskuddet på arbeidskraft i land med høye fødselstall gjør at folk står i kø for å bli misbrukt som galeislaver for en lønn som gjør at de aldri vil få råd til produktene de selv produserer.

Dette er markedsøkonomi i sin mest brutale form. Å arbeide mot slike forhold er ikke å arbeide for markedsøkonomiens prinsipper, slik Willoch hevder, men for et bredere perspektiv enn ren økonomisk profitt.

Willochs problem kan løses på tre måter. Enten kan man innføre lik beskatning i alle land. Det ville bli et stivbeint system, som ikke kan brukes til å skape spesielle stimuli eller tilpasse beskatningen til lokale forhold og den lokale økonomiske situasjonen. I tillegg er det vanskelig å se for seg hvordan dette skulle innføres, og Willoch vil nok mene at det ville være i klar strid med en rekke prinsipper om nasjonal suverenitet.

Den andre måten er å dele eierskapet til bedriftene, som er det kapitalgenererende elementet i økonomien. Denne tanken er neppe Willochs favoritt, men likevel besnærende. Hvis du skal bo og arbeide i et land, vil du gjerne at landet skal ha en viss skatt og dermed gode offentlige tjenester. Kapital, derimot, trenger lite offentlige tjenester og kan konkurreres om ved å redusere skatten. Men hvis kapitaleierne er arbeiderne, vil de ikke dras mot det laveste punktet på skattestigen. De vil i stedet dras mot det mest effektive landet, med høyest trade-off mellom skatt og tjenester.

Den tredje måten å løse problemet på, er (kanonbåt)diplomati, der mektige land forsøker å tvinge resten til å harmonisere skattene. Dette kan fungere mot «skatteparadiser», men det er ingen grunn til å tro at det vil fungere mot sweatshops. Konsekvensen av å tvinge fattige land til å forbedre arbeidsvilkårene ville være dyrere klær, sko og telefoner for de mektige landene, og den politiske kostnaden ser det ikke ut til at noen er villig til å ta.

Willochs resonnement er at rettferdighet er en konsekvens av (ideell) markedsøkonomi. Det bør endres til at urettferdigheten er en mulig, men ikke nødvendig, konsekvens av markedsøkonomien.

(Også publisert i min spalte på Depesjer.)