Kloden eller makten: velg én

Klima er in. Det er plutselig blitt kult å ville redde kloden, og det er naturligvis en helt sentral forutsetning for at kloden skal bli reddet. Forurensingsforkjempere minner mer og mer om han besserwisseren i klassen som aldri turte å innrømme at han tok feil. Det eneste argumentet de sitter igjen med er et sitat fra Are Kalvø: «Er vi nå sikker på at kloden vil reddes?»

Men klimapolitikken reddes ikke av gode intensjoner alene. Først og fremst trengs det en stor supernasjonal overbygning – enten en avtale eller et organ – som kan ta initiativ, fastsette avtalebetingelser og gjennomføre represalier. Per i dag er FN den eneste mulige konstruksjonen av et slikt format.

Men hvorfor trenger vi noe slikt? På grunn av fangens dilemma-problematikken. Fangens dilemma er et tankeeksperiment der to medsammensvorne blir fengslet og stilt overfor hver sin etterforsker. De kan velge å angi den andre eller holde kjeft. Hvis begge angir hverandre, vil de sone 2 år hver. Hvis begge holder kjeft, fører mangelen på bevis til at de begge får 6 måneder. Men hvis en holder kjeft, og den andre tyster, vil den første få 10 år. Hvis vi ser dette fra en av fangenes side, er det alltid rasjonelt å angi den andre. Hvis fange 2 har angitt fange 1, vil det gi kortere straff å angi fange 2 enn å holde kjeft. Hvis fange 2 derimot har holdt kjeft, gir det også kortere straff for fange 1 å angi ham.

Å innføre strenge miljøtiltak er det samme som å holde kjeft i fangens dilemma. Å kutte i klimagassutslipp betyr store kostnader, som gjør industrien mindre lønnsom og all produksjon dyrere. Innland må velge å kutte (holde kjeft) eller ikke kutte (angi). Hvis Utland da kutter, er det ekstra gunstig for Innland å ikke kutte. Hvis Utland ikke kutter, må i alle fall Innland la være å kutte for å unngå å havne helt i den økonomiske bakleksa. Det er altså aldri et rasjonelt økonomisk valg for Innland å kutte, og det samme gjelder naturligvis for Utland.

I økonomien snakker man om Nash-likevekt og Pareto-optimalitet. Den beste løsningen for alle er å «holde kjeft» – altså at alle kutter. Dette er det Pareto-optimale utfallet. Likevel blir resultatet at vi ender opp i Nash-likevekten, som er det punktet der ingen av enkeltlandene vil tjene på å endre sin politikk alene.

Dermed er det åpenbart hvorfor vi trenger overnasjonale organer. Så lenge verden består av flere aktører, vil det være politisk umulig å gjennomføre kutt land for land. De må innføres for alle land samtidig, og det må finnes en organisasjon som sørger for at det landene skriver under på følges opp.