Chavez på villspor

Jeg burde neppe stole på næringslivsavisa E24 når det gjelder nyheter om Venezuela, men dersom faktaene deres er riktig er Hugo Chávez ute på et skummelt økonomisk villspor. For å redusere inflasjonen har han innført flere tiltak:

• Revaluere valutaen (eller, mer presist, gange verdien av dagens bolivar med 1000), som er et tiltak uten noen form for økonomisk effekt. I beste fall skjer det ingenting, i verste fall blir det betydelig forvirring.

• Redusere momsen fra 14 til ni prosent. Dette tiltaket har jeg sans for rent omfordelingspolitisk, fordi det gagner dem som forbruker størst del av inntekten - altså de fattige. Inflasjonsmessig vil det derimot virke mot Chávez ønske: Mer kjøpekraft betyr høyere inflasjon.

• Sentralstyre enkelte priser. Chávez har, i følge E24, sendt lister med priser og varer som supermarkedene skal følge. Dette vil (selvsagt) fungere i forhold til inflasjonen, men det er alvorlig vanskelig å drive et sentralstyrt prisregime. Ineffektiviteten som følger av at prisene står i ro, selv når tilbudet forsvinner, er et av såkornene til det økonomiske uføret Sovjetunionen utsatte sitt folk for.

  Problemet er at ved å fjerne (selvregulerende) priser, mister også lønnsmarkedet sin funksjon. Det blir umulig å forhandle om lønn, fordi prisene endrer seg etter sentralmaktas innskytelser. I sin tur betyr dette at bedriftene må produsere varer i blinde - de kan ikke vite om de produserer varene for en samfunnsøkonomisk kostnad som er lavere eller høyere enn prisen varen selges for. Denne mangelen på styring kan være uhorvelig kostbar.

  Måten å organisere en moderne, sosialistisk stat er ved hjelp av markedssosialisme. I denne typen sosialisme fordeler man eierskapet til bedriftene på folket, men lar priser og lønninger forhandles frem i et marked. Dermed verdsettes arbeidskraft og varer etter det reelle behovet for disse, uten at utbyttinga av arbeidere får fortsette. Arbeiderstyrte bedrifter som forhandler om lønn og setter priser i et marked - det er sosialisme, det.

De økonomiske tyngdelovene Chávez forsøker å omgå er dessverre ikke mulig å omgå. Innerst inne fører stor økonomisk vekst til stor inflasjon. All den tid Chávez faser inn nye oljepenger i økonomien uten å stramme inn andre steder (f.eks. ved skatteskjerpelser for de velbeslåtte), kommer inflasjonen til å ligge nær denne strukturelle vekstraten i økonomien.

Venezuela har havnet i en slik vekstfase i økonomien fordi oljepenger har vært fryst ned og skjøvet ut av landet. Nå som pengene blir disponert i Venezuela, fører det til at mange flere mennesker har råd til å være med på å kjøpe varer. Prisene responderer, som naturlig er, ved å gå oppover.

Inflasjon i seg selv er ikke så skummelt for økonomien, men det er sikkert bittert for Chávez å få 10-12 prosent mindre ut av pengene enn han tenkte. Men i en vekstfase, som Venezuela er inne i, er det nødvendig å holde tøylende passende stramme. Økonomien trenger ikke å tøyles så hardt som vår egen, for det er ikke snakk om en midlertidig høykonjunktur. Men å spikre prisene fast, mens inntektene stiger til værs, er en oppskrift på katastrofe.