Turkmenbashi er død – lenge leve hvem?

Nåtidens diktaturer er ikke som de engang var, men i enkelte tilfeller er det ikke så veldig langt unna. Det er interessant å se på hvordan den norske offentligheten har vært moderat interessert i det hviterussiske folkets skjebne (stalinistisk diktatur, ingen olje) og fullstendig uinteressert i levekårene i Turkmenistan, Kazakhstan og Usbekistan (like mye diktatur, mye olje).

Turkmenistans store mann, Nijazov, døde plutselig i natt. Det er i og for seg bra. Hvis jeg skal spå om fremtida, ender Turkmenistan i en politisk krise etterhvert som det viser seg at etterfølgeren er en veik og korrupt tulling som bare ble utpekt fordi han utmerket seg i å slikke rumpestumpen til Nijazov på nøyaktig den mest tilfredsstillende måten. Deretter brygger det opp til maktkamp i regionen, og det ender med at en noget suspekt «Russland-vennlig» kandidat - dvs. den ene kandidaten som kan garantere at Putin ikke invaderer landet etter utnevnelsen - vinner.

Deretter blir Kina og USA små-pissed, og innsatsen for kontroll med Kazakhstan øker betraktelig. Det hele ender med en god, gammeldags krig-gjennom-mellommenn i Borats hjemland. Kina vinner, og det hele blir betraktet som starten på slutten (for USAs vedkommende) eller begynnelsen på noe stort (for Kinas vedkommende).

Tidsramma er 15 år.

Det er i alle fall en uortodoks spådom. Slår den til, så husk hvor du fikk den.