Mikrofinans

Jeg har ikke skrevet noe om Nobels Fredspris, og jeg formoder at mine trofaste lesere sitrer av spenning. Er mikrokreditt veien? Lyset? I det minste livet?

Det vet jeg ikke.

Som vanlig er Nobels Fredspris først og fremst en anledning til å observere intelligensiaen, i ordets verste forstand. Nobels Fredspris bringer nemlig frem følgende to trekk hos alle mennesker som «vil noe i livet».

For det første: Alle kjente nordmenn vet alltid hvem nobelprisvinneren er, og hva han eller hun har gjort de siste tjuefem årene. Erik Solheim, for eksempel, har «fulgt arbeidet hans i mange år». På hagefester og fester med respekt for seg selv finner du ingen som ikke kjente til ham på forhånd. Denne effekten blir særlig pinlig når vinneren er Wangari Maathai. Helt ærlig: Maksimalt en tidel av de som gratulerte henne rett etter offentliggjøringen hadde noensinne hørt navnet hennes før.

For det andre: Mens vi vanligvis anerkjenner at fred og forsoning er komplisert og mangslungent, blir nobelprisvinnerens arbeidsmetoder alltid den mest formålstjenlige metoden i tiden mellom annonseringen og utdelingen. Never mind at metoden slett ikke er ny (Yunus, Maathai, El-Baradei), har hatt store problemer alle andre steder enn akkurat der den belønnes med en pris (Yunus), slett ikke har fred som målsetting (Maathai, Yunus, Leger uten Grenser), eller viser seg å være et spill for galleriet (Peres, Arafat).

OK, jeg innrømmer det. Jeg har en mening om mikrokreditt også. Jeg tror ikke det er verken veien, lyset eller livet. Det redder en del folk fra ekstrem fattigdom til ordinær fattigdom, og det er flott i seg selv. Virkningen for fred tror jeg derimot er høyst tvilsom.

Jeg tror det er en større sammenheng mellom fattigdom, utbytting og krig. De største og vanskeligste konfliktene er jevnt over konflikter som inkluderer ressurser, og incentivet til å drive ressurskriging er vesentlig større for fattige enn rike. De rike landenes undertrykking og utbytting av u-landene legitimerer desperate metoder, og bygger opp under følelsen av håpløshet som gir oppslutning til «geriljahelter», kuppmakere og terrorledere. Men jeg tror ikke at forskjellen mellom ekstrem fattigdom og ordinær fattigdom er spesielt avgjørende. Faktisk virker det ikke helt ulogisk at det er lettere å rekruttere en hær blant ordinært fattige enn blant folk som sulter.

Nobelkomiteen argumenterer med at det finnes en korrelasjon mellom høy BNP og lite krig. Det er selvsagt helt riktig (så lenge man snakker om hvor krigen finner sted, ikke hvem som er med), men det er ikke så enkelt å finne ut hva som forårsaker hva. Det er minst like sannsynlig at disse landene er fattige fordi de kriger, som at de kriger fordi de er fattige. Jeg tror de fleste ser at dette er en ond sirkel.

Problemet med mikrokreditt er at det bare fungerer på steder som har en etablert fred, fordi den økonomiske infrastrukturen bryter sammen under en omfattende krig. I slike fredsområder bidrar kreditten til å styrke grunnplanet i landets økonomi, men gjør ingenting med strukturelle årsaker til utbytting og undertrykking.

Bekjempelse av fattigdom virker først og fremst fredsbevarende når den utføres i et globalt perspektiv, fordi utjevning mellom nord og sør, fattig og rik, i-land og u-land betyr å gjøre slutt på håpløsheten knyttet til den åpenlyse undertrykkinga av milliarder av mennesker. Men mikrokreditten gjør ikke noe med denne typen fattigdom. Den bekjemper symptomene, og lar sykdommen gå ubehandlet. På sikt fører det bare til større og større behov for symptomlindrende medisiner.