Utlån best for alle

For noen år siden ledet jeg Elevorganisasjonen (EO). Det er en organisasjon med høyt nivå på de politiske diskusjonene. Faktisk opplever jeg at det er langt mer givende å diskutere skolepolitikk med godt skolerte folk i Elevorganisasjonen enn enkelte medlemmer av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.

Imidlertid blir jeg av og til veldig oppgitt over EOs måte å resonnere på. En av deres viktigste saker har vært gratis læremidler i videregående opplæring. Argumentasjonen er i utgangspunktet tynn: den tar utgangspunkt i «lik rett til utdanning», og hevder dermed implisitt at enkelte norske elever ikke får den utdanningen de har krav på fordi de ikke har råd til utstyret. Denne påstanden er ikke dokumentert noe sted, og godt folkevett sier oss at det må være en nokså marginal gruppe dette er snakk om.

Det finnes grovt sett to modeller for gratis læremidler. Den ene er en ordning der elevene får penger (eller et såkalt verdikort) som kan brukes til å kjøpe læremidler for. Deretter beholder elevene læremidlene. Den andre modellen er at skoleeieren (stort sett fylkeskommunen) kjøper inn læremidlene og låner dem ut til elevene så lenge de er elever.

EO er svært opptatt av å få den første modellen. De bruker to argumentasjonsrekker for å komme frem til at det er lurt. For det første mener de at lånebøker (eller andre læremidler) har mindre pedagogisk verdi enn andre læremidler, fordi man ikke kan skrive i bøkene og beholde dem gjennom hele skolegangen (og livet etterpå). Den andre argumentasjonsrekken er at en utlånsordning vil føre til foreldede bøker.

En utlånsordning koster en femtedel av en stipendordning, hvis vi forutsetter fem års nedskrivingstid på utstyret. Forskjellen på statsbudsjettet er 1 milliard kroner. Det er derfor rimelig å kreve at en stipendordning må ha vesentlige fordeler foran en utlånsordning, dersom man skal gå for den.

Jeg vil argumentere for at EOs innvendinger mot en utlånsordning er marginale, og slett ikke verd denne ekstra milliarden. Dette er det samfunnsøkonomiske argumentet for utlånsordning. I tillegg vil jeg argumentere for at en utlånsordning er pedagogisk bedre på visse måter. Dette er det pedagogiske argumentet for utlånsordning.

Utlånsordningen er åpenbart samfunnsøkonomisk besparende, fordi den samlede pengebruken på nye bøker går ned. Ordningen er ikke bare besparende i forhold til en stipendordning (det fremgår jo tydelig av kostnadsforskjellen i statsbudsjettet), men også i forhold til at alle kjøper bøker selv. Vi kan se for oss at utlånsordningen er et spleiselag mellom elevenes familier, der hver familie betaler inn et beløp (skatt) som sørger for at skolen kan kjøpe inn bøker elevene får låne. Beløpet hver familie må betale, er (mye) mindre enn beløpet de må betale for å kjøpe nytt materiell hvert år. Det er derfor samfunnsøkonomisk rasjonelt av foreldrene å betale litt ekstra skatt for å slippe å kjøpe egne bøker.Nå er det jo selvsagt slik at alle andre også må betale dette gjennom skatt. Ettersom godt over 90 % av menneskene i Norge går, har gått eller skal gå på videregående skole, er dette ikke noe stort problem.

EOs rolle er naturligvis å prøve å skaffe penger til en så god skole som mulig, og disse samfunnsøkonomiske perspektivene trenger de ikke å ta. Men vi kan snu på spørsmålet: Vil ikke EO heller bruke denne milliarden hvert eneste år på noe annet som kan heve kvaliteten på skolen? Er det virkelig verdt det?

EO har valgt seg merkelige venner i denne saken. De som kjemper for stipendordning (Unge Høyre, spesielt) ønsker denne ordningen fordi det er lett å behovsprøve den. Det betyr at stipend til læremidler bare gis til de fattigste barna. Bondevik II-regjeringa innførte slike stipender på den nette sum av 30 millioner i året - eller 300 kr per semester for de aller fattigste, og ingenting for de med samla foreldreinntekt over 250.000. EO ønsker ikke behovsprøving, men kommer til å få det hvis de insisterer på stipendordning.

Og så kommer vi til det jeg mener er spikeren i kista for stipendordningen: Utlånsordningen har en del påviste pedagogiske fordeler foran stipendordningen. For det første gjør en utlånsordning det lettere å velge andre læreverk enn lærerens utvalgte. Skolene kan ta seg råd til å kjøpe inn litt forskjellige bøker, og elevene kan lese dem på biblioteket før de velger en de skal låne. Videre er det uproblematisk å bytte bøker elevene imellom. Når elevene må kjøpe bøkene selv, viser det seg at de i svært stor grad kjøper den anbefalte boka. Risikoen for feilkjøp er nemlig veldig stor når du kjøper din egen bok, og nesten null når du låner en på skolebiblioteket. I tillegg har bibliotekene nødvendig fagkompetanse til å vurdere bøkene før innkjøp. Elevene har ikke det – det er jo nettopp derfor de tar faget.

Konservative folk (eksempelvis Norsk Lektorlag) mener at fritt valg av læreverk er problematisk og ødelegger puggeskolen de ønsker seg. EO er uenige, og mener at det skal stimuleres til å bruke flere læreverk ute i klassene. Men også i forhold til dette allierer EO seg merkelig. At innkjøp av læreverk delegeres ned til elevnivå er den sikreste garanti for at elevene følger lærerens «råd».Dette er grundig dokumentert i evalueringen av fritt valg av læreverk i Nordland. Der viser det seg at ordningen kun fungerte i de fagene det fantes utlånsbøker i.

For det andre vil en utlånsordning kunne samordne ressurser til å skape større, nytenkende læremidler, for eksempel internettbaserte. På nasjonalt eller regionalt nivå vil man kunne sette penger til side, som så benyttes til å lage læreverk eller deler av læreverk slik at kostnadene til innkjøp av lærebøker reduseres. Dette er mye vanskeligere å få til i privat forlagsregi.

Til sist gjenstår argumentet om at bøkene vil foreldes i en utlånsordning. Dette faller på sin egen urimelighet. Utlånsordningen vil finansiere en femtedel av kostnadene hvert eneste år. Det betyr at alle bøker i snitt byttes ut hvert femte år, men man kan godt tenke seg å differensiere dette på fagnivå. En lærebok i geologi, eldre historie eller fysikk trenger neppe å byttes ut like ofte som en bok i samfunnsfag. Avsatte midler til utvikling og vedlikehold av digitale læremidler kan kanskje til og med sørge for enda hyppigere oppdatering og «relevantisering» i slike fag.

EO står derfor for en dårlig og dyr løsning, og gir indirekte støtte til behovsprøving og puggeskolen. Det er på tide å kaste denne politikken på skraphaugen, og heller være med på å utforme en utlånsordning som unngår de åpenbare fallgrubene EO har funnet.