Spydighet som metode

Jeg innså plutselig at jeg aldri har lest Arnulf Øverlands «Kristendommen - den tiende landeplage». Jeg hadde ærlig talt forventet meg en litt mer saklig kritikk. «Kristendommen…» er morsom og grovt spydig, men er særdeles ineffektiv i sin religionskritikk. Å hevde at foredraget er samfunnsnyttig religionskritikk er litt som å hevde at Muhammed-karikaturene var det. Skyttergravskrig er sjelden nyttig.

Når det er sagt, forbeholder jeg meg retten til å ha det gøy med religionenes selvmotsigelser og selvhøytideligheter. Mens Muhammed-karikaturene ikke var morsomme, er Øverlands foredrag morsomme på en særdeles fornøyelig og bitende måte. For eksempel som dette:

Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvidende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede.

Det er deilig å fråtse i denne typen enkel polemikk, selv om man vet at det ikke holder til syvende og sist.

Terningkast: 666.