Flåsete om ulikhet

I debattinnlegget «Mannskamp for likestilling» (Aftenposten 15. oktober) ønsker Runar Døving å starte omtrent førti debatter på en gang. Jeg er opptatt av likestilling, interessert i feminismen og skolert på økonomisk fordeling, så jeg kaster meg ut i én av dem.

Døving løper med harefot over en av de mest sentrale debattene i økonomisk fordeling de siste årene. Han sier:

Likestilling i lønnskampen blir fremstilt som en del av menns overlegne makt fordi menn tjener mer. Kampen om lik lønn er blitt tolket som en felles kvinnekamp. Men lønn er knyttet til husholdning, ikke til personlig inntekt.

Først fakta: Menn tjener ikke bare mer, de tjener mye mer. Det skyldes i stor grad at menn jobber mer, og til en viss grad at menn tjener mer per time.Se for eksempel Hilde Bojer: «Distributive Justice», Routledge 2002. Men lønn er, i følge Døving, knyttet til husholdning. Dette er det vanskelig å tolke på noen annen måte enn at det er greit at kvinner tjener mindre, fordi mennene deres tjener mer.

Dette holder ikke som visjon for samfunnet vårt av følgende åpenbare grunner:

a. Det finnes single mennesker i verden, som ikke kan snylte på noen mann. b. Det finnes lesbiske i verden. c. Folk gifter seg ikke i en alder av 15 og forblir i parforholdet til de dør. Gjennom livet vil dine valgmuligheter som menneske på svært mange måter avhenge av din inntekt. La oss anta at du har tre barn og en kone som slår deg. Hvis kona sørger for all inntekten til familien, vil det være ekstremt vanskelig for deg å komme deg løs. d. All den tid man anser inntekt som noe som bør fordeles rettferdig, kan man ganske enkelt ikke slå seg til ro med at det fordeles rettferdig mellom husstandene, fordi man også i så fall må se på fordelingen innenfor husstanden.

Men enda viktigere enn disse åpenbare poengene er det at inntektsfordelingen ikke er et resultat av en patriarkalsk samfunnsstruktur (da skulle vel kvinner tjent mest i dag, etter Døvings resonnement), men også en viktig årsak til at den har blitt opprettholdt. Kvinnenes frigjøring kom når de begynte å tjene penger selv. Så lenge mannen tjente pengene i familien var det en viss logikk i at han foretok alle avgjørelsene. Det interne maktforholdet i familien ble forrykket i retning av den som familien var absolutt avhengig av.

Til slutt oppsummerer Døving:

Det er på tide å snakke om reell likestilling. Barnelovene må endres. Delt omsorg må bli en selvfølge. Mannen må være part i saken i abortspørsmålet. Skolens tilpasning må endres til også å gjelde gutter. Helseinnsatsen må organiseres slik at menn og kvinner kommer ut likt på alle levekårsindekser. Menn kan ikke lenger bli sett på som potensielle sexforbrytere.

Den dag da menn og kvinner lever like lenge og det er lik rett til barna, da først kan likestillingskampen revurderes.

Her er vi helt enige (med et viktig unntak for abortspørsmålet). Det er, såvidt jeg vet, ingen stor uenighet knyttet til disse spørsmålene i noen fagmiljøer. Så hvorfor, Døving, må du trekke inn alt det rølpete og lettvinte demagogeriet tidligere i artikkelen? Disse siste poengene dine drukner i dårlig gjennomtenkte slagord.