Stygt

I dag besøkte jeg Oslo City. For de som har hatt gleden av å unngå det, kan jeg opplyse at kjøpesenteret Oslo City er nærmest breddfullt av mennesker på lørdager. Shoppende mennesker.

Jeg syns ofte mennesker er vakre. Mennesker som sitter på t-banen, servitøren på en kafé, medstudenten på en forelesning og en tilfeldig forbipasserende kan være vakker - rett og slett behagelig å se på, følge med på.

På Oslo City en lørdag er alle mennesker usedvanlig stygge. Jeg mener, de er velkledde og sikkert fine på håret, men all den indre styggheten skinner gjennom. Mange har påpekt før meg at mennesker i trengsel virker griske, ubehøvlede og bøflende med sine spisse albuer. Men i tillegg er det en indre misfornøydhet som skinner gjennom, eller kanskje det er en tomhet, at den vanlige vakkerheten er forsvunnet.

Mennesker på Oslo City på en lørdag kan deles inn i tre grupper. Den første er den unnskyldte gruppa: Vanlige arbeidsfolk som faktisk ikke har tid til å kjøpe nye klær på noen annen dag enn lørdag. Den andre gruppa liker faktisk å være på Oslo City på en lørdag. Det har blitt meg fortalt at over 60 % av jenter på ungdomsskolen oppgir shopping som sin viktigste hobby. Det er totalt uforståelig for meg, men jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å akseptere at noen faktisk liker det.

Den tredje gruppa er de maniske. De som er på Oslo City fordi de må, og som vandrer hvileløst rundt for å få tak i et til par sko. Jeg tror det er langt flere slike enn vi tror. Folk som i sine gode øyeblikk kan hate shoppingen, hate trangen til å bruke penger, mislike å stå i kø, like å sitte rolig med en bok, men likevel ikke klarer å holde seg hjemme når lørdagen kommer.

For det er noe irrasjonelt med menneskene på Oslo City. De er ikke glade, de er ikke fornøyde, men de trenger ikke være der. De velger å plage seg selv. Du kan se det i øynene deres på lørdag klokka 14.00 på Oslo City. Og selvplageri er usedvanlig stygt.