Vel tilpass

Snorre Valens glimrende blogg tar opp Unge Høyres skolepolitikk. Formen er dessverre mer lik skoledebatten ungdomspolitikerne har før valget enn skoledebatten blant lærerne og elevene, men likevel peker han på noe som er interessant:

Først lanserer altså Kristin Clemet St. Mld. 30 «Kultur for læring», der hun sier at elever trenger mer «ytre press» og mindre fokus på «indre lærelyst» (ja, hun sa faktisk dette). Så innfører hun standardiserte gapestokk-prøver der det åpenbare resultatet blir at elever og lærerer drilles i akkurat det de vet de testes i,[…] og så er plutselig tilpasset opplæring viktig?

Vi sliper av litt «fløff» fra resonnementet, og får: det er (tilsynelatende) en motsetning mellom å standardisere og øke det ytre prestasjonspresset på elever, og det å satse på tilpasset opplæring. Resonnementet bak er omtrent som følger: Tilpasset opplæring betyr å tilpasse seg elevens ønsker, behov, talenter osv. (vi kaller det fra nå av «behov»), og et ytre press i en bestemt standardisert retning står i motsetning til å tilpasse seg elevens behov.

For høyresida er dette resonnementet meningsløst. De snakker ikke om tilpasset opplæring som et middel for å tilpasse seg elevens behov, men som et middel for å få eleven til å oppnå samfunnets behov. Altså: En elev som bare er interessert i å lære «unyttige» ting (definert som ting utenom læreplanen) trenger tilpasset opplæring for å komme på rett kjøl.

For høyrefolk (definitivt for Kristin Clemet) handler tilpasset opplæring om at opplæringa skal tilpasses slik at alle oppnår de samme målene, mens venstresida også aksepterer at målene tilpasses. Dette er veldig interessant fra et ideologisk synspunkt, fordi det vanligvis er motsatt. Venstresida bruker å mene at konsekvens må veie tyngre enn prosedyre (for eksempel i spørsmål om individets (handlings)frihet). I dette tilfellet er det kanskje motsatt?