Når SV følger FrPs valgkampstrategi

Dagens politiske nyhet er uten tvil Aftenpostens forside. «Sentrale personer» i SVs landsstyre ønsket å uttrykke sin misnøye med Pølse, men Kristin svingte partipisken. I følge Aftenposten ble de misfornøyde bortimot stemplet som svikere.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SVs prinsippløshet får den radikale venstresida til å virke politisk talentløs og uansvarlig. Det sporet har de tydeligvis tenkt å følge opp videre. Nå virker altså den radikale venstresida hjerterå og maskinell. Som om ikke det er nok, dra SVs kursendring i slike spørsmål med seg hauger av samfunnsbevisste folk som ellers aldri ville støtte en slik politikk. Før vi vet ordet av det, er FrPs flyktningepolitikk anno 1990 er innført - og protestene uteble fordi det kunne ramme partiet.

Magnus Marsdal snakker om lemenmarsjen, og mener den er hjulpet av at politikerne ikke tør snakke om det som betyr noe (økonomi), og dermed ender opp på «verdispørsmål» (innvandring, homofile ekteskap, kultur). En slik kamp vinner høyresida, fordi venstresida består av akademikere som forlengst har slutta å høre på folkedypet (og takk for det). Eksemplet på en slik verdidreiing finner vi i forrige valgkamp, der Kristin H poserte på forsida av Blabladet med sitt sinne over Dagfinn Høybråtens menneskesyn. Kanskje er det frykten for å snakke om verdispørsmål som har satt inn i SV-leiren?

I denne saken er jeg ikke så sikker på om det er lurt å holde kjeft, og dytte økonomiske saker foran. Når ingen partier lengre ser ut til å fronte en human flyktningepolitikk, blir det ekstremt vanskelig å skulle gjøre noe med den fra ytterste venstre. For FrP er det lett å score billige poenger på å la RV se ut som naive tullinger som vil at folk skal få lov bo i et eller annet utkanthøl i Norge i stedet for å sulte i hjel i Mogadishu. Er dette konsekvensene av den apellative delen av Marsdals lemenmarsj? Må FrP få vinne integrerings-/eksluderingskampen for å forhindre at spørsmålet kommer opp?