Jonathan Strange og herr Norrell

Av Susannah Clarke. Aschehoug 2005. 888 sider.

Jonathan Strange og herr Norrell er en fantasybok, i den forstand at den plasserer leseren i en verden der magi er høyst reelt. Samtidig er handlingen i denne boken plassert til Storbritannia på tidlig 1800-tall, og forfatteren gjør sitt beste for å overbevise oss om at vi leser en slags blanding av narrativ historie og en innføringsbok i engelsk magi. Det fungerer brukbart. Magien fungerer på en måte som er overbevisende og naturlig, men samtidig med stor avstand til leseren. Vi får vite veldig lite om hva magikerene faktisk gjør for å utføre magien.

Storbritannia har gått fra å ha mange praktiserende magikere til å være helt uten. Magi er blitt en akademisk disiplin, og akademikerene ser ned på det å praktisere magi. De foretrekker teoretisk magi. Denne ikke særlig tilslørte harseleringen med akademia er i og for seg morsom, men hodet mitt krangler litt med plausibiliteten i dette. Den magien som bokens to praktiserende magikere, Strange og Norrell, bruker, virker såpass enkel og overmåte nyttig at en fullstendig teoretisering av magien blir usannsynlig. Dermed forsvinner også noe av brodden i kritikken av det akademiserte, teorielskende samfunnet som studerer problemene sine så godt at det glemmer å gjøre noe med dem.

Bokens store styrke er karakterenes utvikling. Det finnes ingen entydige helter her, og det gjør boken godt. Vi får stifte relativt nært bekjentskap med mange av karakterene, og utviklingen de opplever gjennom boken føles både naturlig, dog overraskende. Det siste elementet, overraskelse, skaper forfatteren mye av gjennom å la sin allvitende tredjepersons forteller ta feil i tide og utide. Gjennom at fortelleren bygger opp under den tilsynelatende mest åpenbare forklaringen, for så å la en av karakterene bryte fullstendig, skapes det spenning og humor på steder som ellers ville nærmet seg handlingsreferater.

Det skjer mye i løpet av boken, men noen hendelser kunne godt ha blitt skåret bort. Noen av disse er nærmest gjentakelser som ikke bidrar til å øke vår forståelse av karakterene. Her tenker jeg først og fremst på at vi får veldig mange innblikk i de sjelelige kvaler som den forheksede tjeneren opplever i Alveriket. Disse blir til slutt nokså forutsigbare, og karakterens fasetter brukes på mange måter opp allerede i det første innblikket.

Alt i alt hadde jeg stor glede av boken. Den er en pageturner, uten annet siktemål enn å underholde og glede. Anbefales til alle - selv de som syns magi og slikt er kjedelig. For denne boken handler ikke om magi.