Atter flaut å være rød
Den store forskjellen på sytti- og åttitallet var at det var kult å være radikal før 1980. De røde idealene var på fremadstormende marsj på mange forskjellige områder. Det heteste innenfor ungdomskultur, etikk, estetikk og akademia var klare «røde» ideer. Så kom åttitallet, og kulheten forsvant. Det ble gammeldags å være blodrød, og in å være børsspekulant. Og ordet «in» kom inn i det norske språk.
Men fra slutten av nittitallet snudde det igjen. Jeg merket det på at folk rundt meg plutselig begynte å være enige med meg. Det snudde med «No logo», Praha, etterhvert krigen i Afghanistan. Vi var fem stykker som demonstrerte mot bombingen av Serbia i 98. Vi var fem tusen i 2001, da Afghanistan ble bombet. Vi var 80.000 mot krig i Irak. Selv om sakene er forskjellige, var det en klar trend. Det var hipt og kult å være venstreorientert, og FrP fikk et tiltakende harrystempel. Norge gikk, med andre ord, i riktig retning.
Så kom regjeringsskiftet. Siden da har det bare gått en vei - til høyre.
Nå har SV gravd seg atter en grav. Kristin Halvorsens utrolig dårlige mediehåndtering i forbindelse med boikottaksjonen mot Israel har ført til mange problemer. Politikere fra Ap til Frp sitter sammen og fordømmer uttalelsen, og alle partier kan tilsynelatende fylle på kontoen for ansvarlighet ved å kalle SV for ukloke. Kun et eneste støttende ord kommer fra the establishment: Kåre Willoch sier til Dagbladet at han syns det er på tide med en klar fordømmelse av Israel.
Kristin Halvorsen har gått til det skritt å beklage hele uttalelsen. Dermed blir kløfta mellom SVs små- og storbarnsavdelinger enda større. SV driver en boikottaksjon, men lederen beklager at hun kom i skade for å nevne det. Jeg sitter igjen med følelsen av at Kristin Halvorsen er flau over sine egne meninger. En litt stotrende Kristin ser ned i bordet på regjeringskonferansen og mumler at «asså vi i SV er litt for sånn boikott eller no». «Hva er det du sier, Kristin?», spør Jens. «Ikkeno».
Denne, og SVs tidligere elefantlufteturer i regjeringens glassutsalg, får de radikale til å fremstå som inkompetente, overivrige og litt dumme. Unnskyldning på unnskyldning og Arbeiderpartiets nedrige, saklige lekse om at dette ikke er regjeringens politikk gir et inntrykk av at SV er et lekeparti, og radikale meninger er lekemeninger. Det er en slags voksen-til-voksen-variant av å si til din 15 år gamle sønn at «du vokser nok av deg den radikalismen med årene».
Det er stemplet «ukult» over sakene gratis skolemat, nei til bordbønn på skolen, nei til Norge i krig, sekstimersdag og boikott av Israel. Nå er vi ikke kule lenger, vi som er mot krig og mot Israel. Nå er vi virkelighetsfjerne SV-sympatisører. Vi kan begynne å skamme oss igjen.