indregard.no

“Not infal­lible” av lewis­ham­drea­mer. Crea­tive Commons-​​lisens (CC-​​BY-​​NC)

Det er på tide at vi tar inn over oss et enkelt fak­tum: Ikke alle hvite, vel­voksne, mann­lige poli­ti­kere blir sik­tet for sede­lig­hets­for­bry­tel­ser. Men nes­ten alle poli­ti­kere som blir sik­tet for sede­lig­hets­for­bry­tel­ser er hvite, vel­voksne menn.

Vi trodde lenge at sede­lig­hets­skan­da­ler var noe som ram­met Utlan­dene: USA, Frank­rike og Stor­bri­tan­nia. Men nå har det for alvor kom­met også hit til oss. De lever i vår midte.

Tross at de har levd et helt liv i et fler­kjøn­net sam­funn, gått på de samme sko­lene som våre barn, og blitt lært opp i sek­su­elle akti­vi­te­ter på de samme bygde­fes­tene som oss, møter vi i dag sta­dig menn som ikke kan de mest grunn­leg­gende fer­dig­he­ter om det fler­kjøn­nede sam­fun­net. Mange av dem kan ikke engang det fel­les, tverr­kjøn­nede språ­ket. Selv om de har lært ordene, har de sjel­den eller aldri snak­ket om følelser.

Kul­tu­ren er limet som bin­der vårt fler­kjøn­nede sam­funn sam­men. Blant mange hvite, vel­voksne menn er kunn­skaps­ni­vået om kul­tu­relle tra­di­sjo­ner uro­vek­kende lav. En av disse tra­di­sjo­nene er den såkalte “halv­par­ten av egen alder pluss sju”-regelen, som i umin­ne­lige tider har vært tom­mel­fin­ger­re­ge­len for aksep­ta­bel, nedre alders­grense for sek­su­elle rela­sjo­ner mel­lom mann og kvinne. Nå har det blitt slik i dette lan­det at vi, majo­ri­tets­be­folk­nin­gen, knapt tør å nevne rege­len, i frykt for å støte en av de vel­voksne, hvite, mann­lige politikerne.

Hvor kom­mer dette fra? Mye tyder på at møter i ulike for­sam­lings­hus, bak luk­kede dører, er arne­ste­det for pla­nene om å rive vårt sam­funns nor­mer fra hver­andre. I styre­rom og i bad­stuer på semi­nar­ho­tel­ler møtes de for å spre og dis­ku­tere sitt mono­sek­su­elle bud­skap. Ofte er det hele til og med betalt av det offentlige.

Det kan ikke være tvil om at vi har vært for naive i møtet med denne nye trus­se­len. Mange har hev­det at mann­lige, vel­voksne, hvite poli­ti­kere var en beri­kelse for vår fler­kjøn­nede kul­tur. Ikke mange tør å stå for denne påstan­den len­ger. Det er på tide at vi tar av oss silke­hans­kene, og spør oss: er det et slikt sam­funn vi vil ha?

De beste blant oss er kal­let. Med en orga­ni­sert inn­sats kan vi tro­lig stå imot maskuliniseringen.

Bak nyhets­fa­sa­den, Mor­gen­bla­det, 10. februar 2012.

Bil­det er tatt på Mar­kens, hoved­gata i Kris­tian­sand. Det ble fun­net “artig” nok til å løf­tes frem av redak­tø­rene for det eks­tremt popu­lære nett­ste­det artige.no.

Å omtale rom­folk som dyr er en lang tra­di­sjon i Europa, og det er vel ikke nød­ven­dig å peke på hvem som dro denne reto­rik­ken til sin mest ytter­lig­gå­ende kon­klu­sjon. I dagens Ungarn vokser nye beve­gel­ser for etnisk ren­sing av rom­folk frem. Sam­ti­dig, i Europa, er nær dob­belt så mange bosteds­løse i år som i fjor. På kon­ti­nen­tet dør tuse­ner av men­nes­ker hver dag har tuse­ner dødd siden nyttår av kulde.

Kris­tian­sands ord­fø­rer Arvid Grunde­kjøn (H) har utmer­ket seg som en hef­tig mot­stan­der av å hjelpe folk i slik nød. Han gir ikke hus­rom til tig­gere, fordi han ikke vil bli “Euro­pas tig­ger­ho­ved­stad” (Kris­tian­sand!). Han har også nek­tet å iverk­sette til­tak for å tilby do– eller dusj­fa­si­li­te­ter. Kom­mu­nen har tatt flere ini­tia­ti­ver for å forby tig­ging, men dette fin­nes det ikke hjem­mel for. I bibel­bel­tets hoved­stad, i det tett­ste­det i Norge der det bor flest selv­er­klært kristne mennesker.

Det er lite som gjør meg så for­tvi­let som når unge men­nes­ker, i det som tro­lig er deres mest idea­lis­tiske fase, bru­ker tiden på å gjøre narr av de aller sva­keste og mest utsatte vi har.

Ville du gjort som denne mannen?

Vi er i Ham­burg, 1936. Et nytt krigs­skip sjø­set­tes, og August Land­mes­ser, en da 26 år gam­mel verfts­ar­bei­der, nek­ter å lystre instruk­sjo­nen om å løfte armen. Han ble senere fengs­let for å ha satt sin rase i vanry, da han var for­lo­vet og tobarns­far med en jødisk kvinne.

En helt? En mann med sine menin­gers mot, i det minste. Det skal også nev­nes at frem til han for­lo­vet seg, var han med­lem av NSDAP. Han tjente som sol­dat etter å ha blitt slup­pet fri fra feng­sel i 1941, og døde i tje­nes­ten i 1944. Alt er altså ikke svart/​hvitt, men kan­skje er det enda vans­ke­li­gere å være den som tør å tenke egne tan­ker på verf­tets gølv enn i en reflek­tert, intel­lek­tu­ell boble.

Den omstridte boka viser et barn på ran­den av sammenbrudd.

Folke­meng­der i Saudi-​​Arabia har hele denne uken pro­te­stert mot norsk opp­dra­gelse. Bak­grun­nen er en kro­nikk av den høyt respek­terte kris­ten­dom­kjen­ne­ren Ibn Al-​​Bawata, der han trek­ker frem teks­ter fra “Bar­nas egen sang­bok”. Han viser til at barna fra fylte ett år blir indok­tri­nert med disse teks­tene gjen­nom egne stat­lige insti­tu­sjo­ner for barneoppdragelse.

- Jeg er vel­dig over­ras­ket. Jeg trodde den saudiske opp­dra­gel­sen var ille, men dette tar fak­tisk kaka. Det er greit nok at barn må lære å komme tids­nok, men koking av barn som kom­mer sist, slik nord­men­nene bedri­ver, er fak­tisk for strengt. Min erfa­ring til­sier at lette piske­slag er nok, sier en mann på gata i Riyadh.

Al-​​Bawata trek­ker frem teks­ter som opp­ford­rer til vold, sær­lig i nære rela­sjo­ner (“slå på hvem du vil, slå på kjæ­res­ten din, om du vil”); vilje­løs under­kas­telse og lydig­het mot sine for­eldre gjen­nom volds­hand­lin­ger (“jeg fikk ris på halen min”); voo­doo og zoo­lo­giske zom­bier (“da ble den stak­kars kråke levende”); dys­funk­sjo­nelle, intime rela­sjo­ner mel­lom men­nes­ker og ima­gi­nære under­jor­diske vese­ner (“man­nen ville fra nis­sen flytte, men rei­sen ble han til ingen nytte”); og hjerte­løs, kapi­ta­lis­tisk inn­de­ling av det offent­lige rom (“har du pen­ger, så kan du få; har du ingen, så må du gå”).

Illust­ra­sjo­nen til san­gen “Bro, bro, brille” er gjen­nom­gå­ende i de saudiske mediene. Den viser et barn som kom aller sist, og der­med hav­net i den sorte gryte. — Slik indok­tri­ne­rer de barna med at ethvert avvik fra abso­lutt lydig­het vil straf­fes med døden, kan al-​​Bawata for­telle. Den samme lydig­he­ten for­ven­tes over­for nasjo­nen (“Blant alle lande i øst og vest er fedre­lan­det mitt hjerte nest/​det gamle Norge…er best”).

I en kom­men­tar utta­ler den norske ambas­sa­dø­ren til Riyadh at det hele skyl­des tvil­somme over­set­tel­ser og utklip­ping av brudd­styk­ker av større ver­ker. Han går så langt som å antyde at Al-​​Bawata kan ha for­søkt å frem­stille norsk kul­tur som mer blod­tørs­tig og vold­som enn det som er tilfelle.

- Teks­tene får stå for seg selv. Folk her kan tenke, og gjøre seg opp sin egen mening, var al-​​Bawatas replikk til ambassaden.

Bak nyhets­fa­sa­den, Mor­gen­bla­det, 3. februar 2012.

Myte, eksemp­la­risk for­mu­lert av en herre­mann på dagsavisen.no (som også, av noe uklare årsa­ker, er len­ket til på forsiden):

Makan til å legge opp til import av kri­mi­nelle som Schen­gen avta­len med­fø­rer sav­ner vel side­stykke i nyere his­to­rie. Det ble advart mot kraf­tig økning i kri­mi­na­li­te­ten før ved­ta­ket fra poli­tiet bla.

Det er gene­relt et meget godt råd å aldri høre på Poli­ti­ets Fel­les­for­bund. De er noto­risk svake på pre­dik­sjon, og kan kan­skje — i mørke stun­der — ankla­ges for å bevisst trikse med tall og sta­ti­stik­ker for å fremme sin egen sak (ehem, ehem).

Schengen-​​avtalen trådte i kraft, for Nor­ges del, i 2001. Mange mente dette ville føre til et opp­sving i vin­nings­kri­mi­nelle, “ban­der fra øst-​​Europa”, som vi gjerne sier. Vel, her er fasit (Schengen-​​innføringen er mar­kert med svart, ver­ti­kal strek):

Legg merke til at ska­laen her ikke går fra 0. End­rin­gen er altså ikke så stor som den kan se ut, men poen­get er at tren­den er meget tyde­lig. Fra topp­året 2002 er vin­nings­kri­mi­na­li­te­ten redu­sert med 24 % til det fore­lø­pige bunn­året 2010.

Nå var det vin­nings­kri­mi­na­li­tet spå­men­nene snak­ket om da de demo­ni­serte de åpne gren­ser i for­bin­delse med Schen­gen. I etter­kant ser det ut til at andre typer lov­brudd har fått mer opp­merk­som­het. Hva med nar­ko­tika­kri­mi­na­li­tet og vold­skri­mi­na­li­tet? Vel, fasit igjen:

I begge disse var det til­dels kraf­tig vekst frem til Schengen-​​avtalen ble inn­ført — ifølge infor­merte kil­der hand­ler dette dels om en reell økning, dels om større opp­merk­som­het rundt nar­ko­tika og dels at det ble enk­lere å få volds­of­fer­er­stat­ning — men etter Schen­gen fla­ter begge kur­vene ut.

Åpnere gren­ser internt i Europa kan altså vans­ke­lig kop­les til økt kri­mi­na­li­tet. De som sier slikt er som tom­mel­fin­ger­re­gel ute etter å mele egen kake.

450. Bawer går inn i et lengre reson­ne­ment for å for­klare at Behring Brei­vik ikke er kris­ten. Hen­sik­ten er å vise at “islamsk ter­ro­risme” kan få bestå som begrep selv om vi, etter hans syn, må for­kaste selve ideen “kris­ten ter­ror”. Det er rik­tig å påpeke at Brei­vik, i mani­fes­tet, ikke er noen sær­lig utøvende kris­ten, men hel­ler kan­skje et typisk norsk støtte­med­lem i stats­kirka. Hans begrep kris­ten­dom fav­ner vesent­lig bre­dere enn kirka, og omfat­ter i ste­det iden­ti­tet, moralske lover og kodeks, som Bawer påpe­ker. Det inter­es­sante her er bjel­ken i Bawers øye. Nøy­ak­tig det samme vil kunne sies om flere av de mest vel­kjente mus­limske ter­ro­ris­tene. Bin Laden er ikke sær­lig opp­tatt av islam som reli­gion, men deri­mot det iden­ti­tets­mes­sige og der­for poli­tiske: at mus­li­mer deler en kul­tu­rell, iden­ti­tets­mes­sig og sam­funns­mes­sig fel­les skjebne.

Bawers for­søk på å dis­kre­di­tere begre­pet “kris­ten ter­ror” ender der­med opp i et av de mest vel­for­mu­lerte argu­men­tene for hvor­for det er klare paral­lel­ler mel­lom “islamsk” ter­ror og “kris­ten” ter­ror. De er begge utført med refe­ranse til kultur-​​baserte, av og til kvasi-​​biologiske, teorier om sam­hold internt i grup­per, sam­let under fanen til en reli­giøs identitet.

492: “As it turns out, Israel-​​bashing at Utøya has a long his­tory.” Classy kom­men­tar fra en mann som totalt åtte gan­ger i hans to fore­gå­ende bøker kla­ger på at venstre­ori­en­terte multi­kul­tura­lis­ter bru­ker nett­opp begre­pet “bashing” om hvor­dan mus­li­mer blir behand­let i offent­lig­he­ten, etter­som det i følge Bawer bok­sta­ve­lig talt er deres koner og homo­file som blir utsatt for bashing. Bevi­sene for AUFs Israel–bashing er en rekke refe­ran­ser til talere (Stol­ten­berg, først og fremst) som kre­ver en tøf­fere linje mot Israel og t-​​skjorter med “fritt Pale­stina”, samt at AUF hadde et med­lem av Fatahs ung­doms­be­ve­gelse som gjest på lei­ren i 2006.

Dette er helt gjen­nom­gå­ende hos Bawer, ikke bare i denne boka, men i de fore­gå­ende. På dette spørs­må­let er ver­den abso­lutt svart og hvit: har du en annen posi­sjon en abso­lutt for den vest­lige sivi­li­sa­sjo­nen i dens kamp på stu­pet mot den mus­limske ver­den, er du per defi­ni­sjon en over­lø­per — en quis­ling. Og å være for den vest­lige sivi­li­sa­sjo­nen, betyr at du støt­ter Irak-​​krigen. Det betyr at du støt­ter Israel. Det er en enkel heia­gjeng­men­ta­li­tet: du skal heie på din flokk. Hva den gjør er under­ord­net. Det fin­nes ikke rom for nyan­ser her. Det lar seg ikke gjøre å ønske et fritt Pale­stina uten å bedrive “Israel-​​bashing”.

Når alt det er sagt, har Bawer rett i at Israel-​​saken og “jøde­nes sak” (sic) i seg selv ikke er noe motiv for Brei­vik. Han anser det først og fremst som et front­av­snitt, et sted der push comes to shove. Her skil­ler han seg fra f.eks. Ye’or. A mat­ter of per­s­pec­tive, som det heter.

Hele utgangs­punk­tet for denne tira­den om norsk venstre­si­des “gene­relle anti­se­mit­tisme” er begrun­net i at det visst­nok var intense for­søk på å koble Brei­vik til Israel. Igjen er det å følge Bawers reson­ne­men­ter som å være på en annen pla­net. Var det vir­ke­lig slike intense for­søk? Det nær­meste jeg kan komme er vel tro­lig Rubins artik­kel i Jeru­sa­lem Post, og etter­spil­let etter det.

530: Site­rer og støt­ter Rachel Suissa fra tomanns­ope­ra­sjo­nen Sen­ter mot anti­se­mit­tisme (som han kal­ler “Norway’s”) på at “the mes­sage we others have rece­i­ved is clear: in the name of the new free speech, no one in Nor­way from now on will be able to dare to remind anyone that since Sep­tem­ber 11, 2001, the world has been sub­jected to more than 17,000 ter­ro­rist attacks, almost all car­ried out in Allah’s name”.

I til­legg til den åpen­bare fakta­fei­len om at “nes­ten alle” ter­ror­an­grep er utført av mus­li­mer, er dette bare en absur­di­tet. Vir­ke­lig? Når har det egent­lig vært mer fremme i debat­ten og panne­lap­pen til folk at det har fore­gått 17,000 ter­ror­an­grep siden 2001? Har noen vir­ke­lig fått noe tyn, noe sted, for å nevne dette? Nei. Det som det har blitt rea­gert på er den delen som er bevi­se­lig feil, som Carl I. Hagen like­vel insis­terte på å nevne, nem­lig at “nes­ten alle ter­ro­ris­ter er mus­li­mer”. Men så vidt jeg kan for­stå har ingen fra­tatt Carl I. Hagen tale­ret­ten eller –muligheten.

Videre er Suissa redd for at jødene skal få skylda for dette, også. Som bevis på at dette skjer, trek­ker Bawer frem ei dame som leder Walt­ham Forests Pale­sti­nian Soli­darity Cam­paign. Det er en bitte, bitte liten lokal dis­ku­sjons­gruppe i en utkant­by­del i Lon­don. Basert på bil­der fra stif­tel­ses­mø­tet deres, som du kan se på deres ultra­pro­fe­sjo­nelle hjemme­side blogs­pot, er de kan­skje 20 eller 40 medlemmer.

Bawer har altså fun­net en gær­ning på inter­nett som mener jødene har skylda. Gra­tu­le­rer! Skriv en bok om det!

Bruce Bawers famøse bok “How the Inter­na­tio­nal Left Used the Oslo Mas­sacre to Silence Debate About Islam” kom ut i dag. Her er noen nota­ter fra min lesing av den.

818: Apro­pos Ben­ja­min Her­man­sen: “Over the years inn­u­merable Nor­we­gian teena­gers have been kil­led by Mus­lims…” Bawers poeng er at den hyk­lerske eli­ten går i fak­kel­tog når en svart gutt dør, mens ingen grå­ter for de norske ofrene for multikulturalismen.

Vi får altså en nokså opp­sikts­vek­kende påstand ser­vert, uten kilde eller refe­ranse. Antal­let er altså “innumerable”.

Vel. Det er ikke lett å finne gode tall for tiden før 2001, så vi tar for oss 2004–2009. Det bør, i Bawers ver­dens­bilde, være til hans for­del: ande­len med uten­landsk bak­grunn var større i den perio­den enn den perio­den han tar opp. Kil­den er NOU 2010: 3.

For perio­den har vi 183 drap. 27 % av disse er begått av per­soner med uten­landsk land­bak­grunn; 20 % av folk med annet stats­bor­ger­skap enn norsk. Vi tar det høy­este tal­let for å gi Bawer litt bene­fit of the doubt. Selv­sagt kan mus­li­mer være men­nes­ker med både norsk stats­bor­ger­skap og norsk land­bak­grunn, men på den andre siden kan men­nes­ker med uten­landsk land­bak­grunn og stats­bor­ger­skap være noe annet enn mus­li­mer. Jeg tror alle kan være enige i at 27 % er et meget roms­lig anslag på mus­limske gjer­nings­menn i drapssakene.

12 % av ofrene var frem­mede for gjer­nings­men­nene, slik som i Benjamin-​​saken. Vi snak­ker altså om et upper bound på \(183\times 0.27 \times 0.12 = 6\) ofre der en uten­landsk per­son har drept en frem­med per­son — norsk eller utlen­ding — i løpet av seks år. For hele popu­la­sjo­nen av ofre er ca. 11 % barn — og vi kan vel kan­skje regne litt over halv­par­ten av dette som tenåringer.

Vi snak­ker altså om en draps­rate der en uten­landsk per­son dre­per en frem­med ten­åring i Norge på 0.06 per­soner i året. Og da har vi som sagt ikke tatt med i bil­det at godt over halv­par­ten av folk med uten­landsk opp­rin­nelse ikke er mus­li­mer, og at ande­len mus­li­mer syn­ker jo flere år før 2001 du går.

Nå var draps­ra­tene noe høy­ere i tiden rett før 2001 enn de er i dag (for­øv­rig også et pro­ble­ma­tisk fak­tum å stemme av med Bawers vir­ke­lig­hets­be­skri­velse), så vi snak­ker kan­skje om mar­gi­nalt flere, men det er rett og slett eks­tremt usann­syn­lig at vi snak­ker om sær­lig mange saker der mus­li­mer har drept norske tenåringer.

Det er rett og slett rik­tig å si det slik: her måtte man even­tu­elt ha begynt å lete etter enkelt­sa­ker. Sta­ti­stik­ken anty­der at du skal finne ca. en slik sak per 16. år. Om det er to og tre, er det hel­ler ingen sta­tis­tisk over­ras­kelse. Mer enn fem tyder på at jeg har gjort en feil. Inn­u­merable er det defi­ni­tivt ikke.

Kan­skje refe­re­rer Bawer til norske ten­årin­ger som har blitt drept av mus­li­mer andre ste­der. Det kan selv­sagt hende. Noe sier meg at hel­ler ikke dette vil være sær­lig vans­ke­lig å telle.

En annen mulig­het er at han snak­ker om “over the years” som i “de siste tusen år”. Her vil han nok ha et poeng i at det kan bli vans­ke­lig å telle; alde­ren på de døde i ulike viking­tokt er ikke godt skild­ret i det his­to­riske mate­ria­let. Det vir­ker også noe absurd at den davæ­rende norske, multi­kul­tura­lis­tiske eli­ten skulle gå i fak­kel­tog for å min­nes slike falne.

En bedre for­kla­ring er ganske enkelt dette: Bawer bedri­ver reto­risk, hyper­bolsk tøv med mang­lende fakta. I den hen­sikt å frem­stille mar­ke­rin­gene mot Benjamin-​​drapene som hyk­lerske og skammelige.

Key­nes skrev, i hans Gene­ral theory:

Prak­tiske men­nes­ker, som tror at de lever sine liv fri for intel­lek­tu­ell over­sty­ring, er van­lig­vis trel­lene til en eller annen død økonom. Gal­nin­ger i makt­po­si­sjo­ner som hører stem­mer, hen­ter sine deli­riske tan­ker fra en eller annen aka­de­misk skri­bent fra tid­li­gere tider. Jeg er sik­ker på at egen­in­ter­es­sens makt over beslut­nin­ger er svært over­dre­vet sam­men­lig­net med ide­ens grad­vise inntrenging.

Nå om dagen dis­ku­te­rer vi hvilke stem­mer Thatcher hørte. Mer enn noe er hen­nes periode i vest­lig, økono­misk his­to­rie pre­get av ideen om trickle down eco­no­mics: hvor­dan et visst nivå av ulik­he­ter i sam­fun­net var nød­ven­dig og et gode for alle. Det treng­tes en elite, hev­der teorien, som bare kan moti­ve­res av store gevins­ter, men som gjør eks­tremt vik­tige opp­ga­ver for å sti­mu­lere veks­ten i økono­mien. Å holde disse til­bake er å spare seg til fant.

Etter andre ver­dens­krig opp­levde Ves­ten en enorm, sta­bil vekst. Mye av dette skyld­tes at pro­duk­ti­vi­te­ten økte: hver arbeids­time som ble lagt ned, ga større resul­ta­ter. Det var mange årsa­ker til dette. Bedre maski­ner og fab­rik­ker ga ras­kere pro­duk­sjon, og pro­duk­tene ble ras­kere trans­por­tert til for­bru­kerne. Sam­ti­dig fikk en større og større andel av befolk­nin­gen utdan­ning, noe som gir mer effek­tiv pro­duk­sjon. Kort for­talt: bedrif­tene fikk mer ut av hver krone de brukte på lønninger.

Fra 1947 til 1978 steg pro­duk­ti­vi­te­ten i USA med 119 %.

Økono­misk teori for­tel­ler oss at lønna skal følge pro­duk­ti­vi­te­ten. En arbei­der som pro­du­se­rer x per time, vil ikke kunne hol­des i bedrif­ten hvis han får mindre enn x i lønn — da vil det være lønn­somt for en kon­kur­rent å hente ham dit og betale ham x i ste­det. Til­sva­rende vil bedrif­ter som beta­ler mer enn x i lønn gå kon­kurs. Altså: lønn og pro­duk­ti­vi­tet er en og samme ting, i nyklas­siske, økono­miske model­ler. Og san­ne­lig ga disse årene teorien god empiri:

Med små og irre­le­vante avvik steg median­inn­tek­ten (“inn­tekt” i gra­fen over) og pro­duk­ti­vi­te­ten sam­men. Bedrif­tene ble mer effek­tive og folk ble flin­kere til å pro­du­sere ting, og begge fikk glede av dette.

I perio­den fra og med 1979, året da Thatcher tar over i Stor­bri­tan­nia, begyn­ner en omfat­tende rulle med økono­miske refor­mer i USA og Stor­bri­tan­nia. I USA er det Ronald Rea­gan som tar over skuta i 1981. Rea­ga­no­mics, det noe over­fla­diske kalle­nav­net på Rea­gans økono­miske over­be­vis­nin­ger, er som hånd i hanske med Thatch­ers. Redu­sert stat­lig inn­fly­telse, skatte­kutt og sva­kere fag­for­enin­ger står øverst på agendaen.

Argu­men­tet er at dette skal styrke veks­ten. Rea­gan brukte Laffer-​​kurven til å for­klare hvor­dan skattekutt skulle gi økte inn­tek­ter til sta­ten. Sær­lig ret­tet disse skatte­kut­tene seg inn mot de rike, der blant annet skat­ten på kapi­tal­inn­tek­ter (som typisk de rike har vesent­lig mer av enn van­lige folk) nådde sitt bunnivå på 20 %. Sam­ti­dig ble det kut­tet i sta­tens kost­na­der til nær sagt alt annet enn hæren. Også på områ­det fag­for­enin­ger er perio­den mer­ket av kraf­tige inn­stram­min­ger i streike­ret­tig­he­ter og for­hand­lings­ret­tig­he­ter. Arresta­sjo­ner av strei­kende og aktive politi­in­ter­ven­sjo­ner for å gjøre streike­bry­teri prak­tisk mulig er også en del av bildet.

Effek­ten av alt dette er arbeids­ta­kere med vesent­lig dår­li­gere for­hand­lings­po­si­sjo­ner, av to årsa­ker: Sik­ker­hets­net­tet ble sva­kere, og evnen til koor­di­ne­ring kraf­tig redu­sert. Effek­ten av dette vises, for å si det pent, tyde­lig på inntektene:

Den økono­miske for­bin­del­sen mel­lom en gjen­nom­snitt­lig ame­ri­ka­ners leve­stan­dard og den gjen­nom­snitt­lige ame­ri­ka­ne­rens pro­duk­ti­vi­tet var for­svun­net som dogg for solen. Den økte pro­duk­ti­vi­te­ten gikk nå i sta­dig økende grad til noen få. Selv om dette i teorien kunne være færre, sær­lig dyk­tige arbeids­ta­kere viser tal­lene at det i all hoved­sak dreier seg om kapi­tal­ei­erne. Møtt med svakt orga­ni­serte arbei­dere i vans­ke­lige for­hand­lings­si­tua­sjo­ner er det ikke annet enn natur­lig: de utnyt­tet denne situa­sjo­nen til å presse lønna under x, og ta mel­lom­leg­get selv.

Utvik­lin­gen i USA er et tem­me­lig over­be­vi­sende natur­lig eks­pe­ri­ment på trickle down. I perio­den der USA var nokså strenge med de rike, frem til ’78, pre­di­ke­rer trickle down–teori at alle bør få det kji­pere. Å holde igjen de rike slik, skal straffe seg for også media­nen og de fat­tige. Mens perio­den der USA har slup­pet de rike løs, etter 1979, skal være pre­get av en stor vekst i leve­stan­dard blant fat­tige og media­nen også.

Nøy­ak­tig det mot­satte viste seg å være tilfelle.

De som beund­rer Thatcher og Rea­gans økono­miske ideer må gjerne få lov å mene at lan­dets vekst i aggre­gert form fak­tisk er vik­ti­gere enn at den gjen­nom­snitt­lige man­nen i gata får det noe bedre i det hele tatt. Disse tal­lene bevi­ser ikke at det er en sam­men­heng mel­lom inn­tekts­ulik­het og vekst, men de mot­be­vi­ser det hel­ler ikke. Det kan altså være sånn, og de kan få mene det. Men de bør ikke få mene det uimot­sagt. Og det vir­ker svært una­tur­lig at en slik idé skal bli vel­dig popu­lær, utenom den lille klik­ken som tje­ner på den.

Kilde for pro­duk­ti­vi­tet er Bureau of Labor Sta­ti­s­tics. Kilde for median­inn­tekt er Eco­no­mic Policy Insti­tute: The State of Wor­king Ame­rica 2006–2007, tabell 1.3.

Bak nyhets­fa­sa­den, Mor­gen­bla­det, 27. januar 2012.

For­rige uke kom Arbei­der­par­ti­ets hem­me­lige stra­tegi­no­tat mediene i hende. Det trodde i hvert fall mediene. Bak nyhets­fa­sa­den kan nå avsløre at denne lek­ka­sjen var styrt. Som eneste spalte har vi fått tak i det ori­gi­nale nota­tet. Vi gjen­gir det her i sin helhet.

“Kame­ra­ter!

Vi står foran et vans­ke­lig valg. Vi sit­ter i regje­ring sam­men med én gjeng fil­lete kom­mu­nis­ter og én gjeng som luk­ter fjøs. Mot­stan­derne våre er vel­kledde, ele­gante, sko­lerte, moderne, inter­es­sante, sak­lige, moralsk over­legne og velduftende.

Sær­lig par­tiet Høyre har et enormt poten­siale og få svak­he­ter. En ny ana­lyse våre ven­ner i kon­su­lent­bran­sjen har laget, peker på at årsa­ken til at dette par­tiet er så per­fekt og fullt av poten­siale, er at de fore­trek­ker en blan­dings­øko­nomi med pas­se­lig sterk stat­lig sty­ring, et mode­rat skatte­trykk, en klar sty­ring etter hand­lings­re­ge­len, at vi skal være best i klas­sen på del­ta­kelse i NATO og imple­men­te­ring av EU-​​direktiv, streng-​​men-​​rettferdig asyl– og trygde­po­li­tikk, en stor mengde vel­ferds­tje­nes­ter og EU-​​medlemskap.

Med andre ord er de som oss: perfekte.

Ingen par­tier har så stort poten­siale til å spise av våre vel­gere som de som mener det samme som oss i alle vesent­lige spørs­mål. Det er der­for høyst nød­ven­dig at vi erklæ­rer denne klo­nen av oss selv som vår hovedmotstander.

Steg én i denne stra­te­gien er å lekke et stra­tegi­no­tat der vi kon­stru­erer ulik­he­ter mel­lom oss. Der­etter for­sø­ker vi å få alle mediene til å erklære oss to som hoved­mot­stan­dere. Dette kan gjerne gjø­res i sam­spill med Høyre, etter­som de tje­ner like mange vel­gere som oss på at poli­tik­ken inn­snev­res til bitte små detalj­spørs­mål om tek­niske jus­te­rin­ger på statsbudsjettet.

Erna Sol­berg har gått med på hjelpe oss med steg to. Hun skal hevde at Arbei­der­par­tiet har ført en poli­tikk som vil gi opp­til flere pro­mille lavere vekst­rate enn Sve­rige har for øyeblik­ket. Jens sva­rer der­etter med at Sve­rige har flere arbeids­le­dige, og slik etab­le­rer vi ytter­punk­tene for debat­ten: vil du ha litt høy­ere arbeids­le­dig­het eller mar­gi­nalt høy­ere vekst?

Der­med unn­går vi at den poli­tiske dis­kur­sen blir pre­get av uve­sent­lig­he­ter som miljø-​​, asyl-​​, forsvars-​​, industri-​​, distrikts-​​, bistands– eller moral­po­li­tikk. Det er tro­lig til det beste for lan­det. På disse områ­dene har de andre par­ti­ene tross alt sub­op­ti­male løsninger.”

Bilde: Crea­tive Com­mons (Attri­bu­tion, No Deri­va­ti­ves). Av Julia Dunaeva.

Bak nyhets­fa­sa­den, Mor­gen­bla­det, 20. januar 2012.

For oss diplo­ma­ter er ver­den en uen­de­lig Sarep­tas krukke av opp­ga­ver. Avta­ler skal inn­gås, han­de­len skal gå rundt, onde regje­rin­ger skal styr­tes, iranske viten­skaps­menn skal, vel, pen­sjo­ne­res og… hysj! Hørte dere det? En katt­unge er i nød et sted i verden!

Nuvel. Det er altså nok å gjøre for oss diplo­ma­ter. Og det er med stor ydmyk­het jeg har viet mit liv og min gjer­ning i diplo­ma­ti­ets tje­neste. For meg, og for det lille lan­det jeg repre­sen­te­rer, er det ett ord som mer enn noe annet sym­bo­li­se­rer våre frem­tids­drøm­mer og –visjo­ner. Det ordet er “dialog”.

Dia­log er fak­tisk så vik­tig at jeg dag­lig set­ter til side mine almin­ne­lige opp­ga­ver, som altså (i all beskje­den­het) er å redde land i nød, og hol­der en lang mono­log om dia­log. Som denne.

I gamle dager var dia­log så enkelt. Man kunne samle kon­gene rundt et lunsj­bord, for eksem­pel i Ver­sail­les, og bli enige. Så ble det slik. Men nå er alt mer frag­men­tert. Det fin­nes grup­per, par­tier og beve­gel­ser som står frem med minst like mye makt og legi­ti­mi­tet som de offi­si­elle regje­rin­ger. Dia­lo­gen må strek­kes ut og nå ned i dypet av disse grup­pene, selv om vi deler få av deres verdier.

Lenge var Ves­ten mot­stan­dere av å snakke med disse grup­pene. Er det ikke å for­handle med ter­ro­ris­ter, når man hører hva Hamas har å si? Er det ikke å under­grave demo­kra­tiske spille­reg­ler når man låner øre til anti­de­mo­kra­tiske kref­ter? Nei. Jeg synes ikke det. Og jeg tror Ves­ten har tapt mye på å innta denne antik­va­riske posisjonen.

Men vi kan natur­lig­vis ikke stå igjen helt uten moralsk kom­pass og med­føl­gende gren­ser for vår dia­log. Sær­lig når man er uten­riks­mi­nis­ter i et lite land med bare ganske liten for­stand, er det rik­tig og vik­tig å sette ned foten. I dag har jeg satt ned foten. Jeg dis­ku­te­rer ikke med
EØS-​​motstandere.

Disse ple­bei­erne og sjar­la­ta­nene stil­ler spørs­mål ved nød­ven­dig­he­ten av fel­les­euro­pe­iske agurk-​​, vikar-​​, post– og over­vå­kings­reg­ler. Vi må vise fast­het og styrke over­for disse kref­tene. En åpen og udog­ma­tisk debatt om slike grunn­leg­gende spørs­mål ved vår sam­funns­struk­tur vil ramme oss hardt.

Tenk, for eksem­pel, om resul­ta­tet av en slik dia­log skulle bli en folke­av­stem­ning. Da ville jeg ikke len­ger være uten­riks­mi­nis­ter for et ganske lite land.

Og apro­pos ingen­ting, her er et fore­drag med Jonas Gahr Støre: