indregard.no » Toppsaker

Makt, midler og menneskerettigheter

Sigve Indregard — Fri, 18 Jun 2010 08:54:54 +0000

Når det moralske kompasset blir ødelagt, leder kartet oss til de forenklede løsningers juv.

Den etterhvert langtrukne debatten om Oslo Freedom Forum og lederen Thor Halvorssen Mendozas forbindelser til venezuelansk politikk er en interessant mulighet til å slå en kile i en typisk postmoderne, vestlig oppfatning: Ideen om at menneskerettighetene er tilstrekkelig som politisk ideologi — et slags universelt, moralsk kompass.

Spesielt her i Norge kan verden se slik ut: vi har oss skandinaver, som ikke bryter mange menneskerettigheter. Så har vi våre allierte, som ikke er like gode som oss selv, men som bryter ganske få. Til slutt har vi resten av verden, heri inkludert Russland, Kina, India, Iran, Pakistan og Israel, som bryter veldig mange. Vår rolle i det internasjonale diplomatiet er å “påpeke brudd på menneskerettighetene”, fordi det er noe vi er gode på.

Denne analysen er fascinerende antimaterialistisk. Vi ser med dette bort fra alt som heter strukturelle årsaker, og velger å anta at brudd på menneskerettighetene er noe som ligner svulster — patologier som kan løsrives fra den øvrige nasjonale og internasjonale politikken. Selvsagt er det ikke slik, og Venezuela er et elegant eksempel.¹

Vi har lett for å tenke på menneskerettigheter som de liberale verdiene: ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, tankefrihet, organisasjonsfrihet. Men menneskerettighetene i FN-forstand består av flere konvensjoner: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er i denne sammenheng de viktigste. Alt tar utgangspunkt i deklarasjonen om menneskerettigheter. Den sier blant annet:

Everyone who works has the right to just and favourable remuneration ensuring for himself and his family an existence worthy of human dignity, and supplemented, if necessary, by other means of social protection.

…

Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well-being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control.

…

Everyone has the right to education. Education shall be free, at least in the elementary and fundamental stages. Elementary education shall be compulsory. Technical and professional education shall be made generally available and higher education shall be equally accessible to all on the basis of merit.

La oss nå tenke oss at vi står overfor en trade-off mellom de liberale, myke menneskerettighetene og de økonomiske og sosiale, harde menneskerettighetene. Hvorfor skulle vi velge å la de myke få forkjørsrett?

I det venezuelanske tilfellet er dette satt på spissen. Realiteten er at etter at Chávez’ menneskerettighetsbrytende regime kom til makta, har fattigdommen blitt redusert², alfabetiseringen er kommet langt³, langt flere deltar i det borgerlige, politiske liv (en myk rettighet!) og langt flere spedbarn får anledning til å nyte godt av sin rett til liv.⁴

Jeg mener ikke at dette per force forsvarer andre menneskerettighetsbrudd. Jeg ønsker bare å løfte ideen om at det kan være en trade-off i enkelte kontekster. For eksempel den venezuelanske, der en temmelig smal elite satt med økonomisk makt, politisk makt og mediemakt om hverandre, og var villig til å bruke militær makt (som de også besatt!) for å få tilbake sine fordeler ved kuppet i 2002. Kanskje har rett og slett Chávez rett i at han måtte nasjonalisere privat eiendom, begrense mediemakten og øke de folkevalgtes innflytelse for å bryte denne koalisjonen. I så fall er det ikke åpenbart hvem som er menneskerettighetsforbrytere og hvem som er Heros of human rights.

Så kan jo vi nordmenn forøvrig undre oss litt over hvorfor det skulle være så radikalt å nasjonalisere nasjonale oljeforekomster, og bruke disse på offentlige budsjetter.

Hovedmoralen i denne historien er at det blir for enkelt å anta at menneskerettighetene kan gi oss veiledning i alle saker. Det er ingen a priori grunn til at ikke også menneskerettighetene kan være i konflikt med hverandre. Hvis vi bruker de liberale rettighetene til å insistere på å aldri gripe inn i forhold til maktmonopoler og fattigdomsreproduserende strukturer, har vi i praksis prioritert disse foran andre menneskerettigheter. Det er ikke alltid moralsk riktig.⁵

Og det er her det norske establishmentet går seg litt vill i sin egen retorikk. For det er klart at Leopoldo López og andre representanter for de gamle venezuelanske elitene har rett i at Chávez representerer en trussel for deres liberale rettigheter — selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke-tv-nettet. Men realiteten i dagens Venezuela er at du har to pakker å velge mellom: den gamle elitepakken og den nye populist-venstrepakken. Begge kjemper for menneskeretter, og begge kan ikke vinne. Det moralske kompasset “menneskerettighetene” er i praksis satt ut av spill, og Thor Halvorssen Mendoza er en som vet å bruke dette rommet til å fronte sin egen fetters interesser.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

I denne analysen blir altså kausaliteten motsatt: Norge har få menneskerettighetsbrudd fordi vi har et egalitært, rikt samfunn der det blir få materielle konflikter. Vi har lett for å tenke at land blir rike og egalitære bare de slutter å bryte menneskerettighetene, men det er ikke mye empiri som taler for at utviklingen skjer på den måten.
Kilde: WDI. GINI fra 50 i 1998 til 43 i 2006; 12 % hadde under $2 i 1998, 3 % i 2006, andel av inntekten i nederste kvintil var 3 % i 1998, 5 % i 2006
Kilde: WDI. 87 % gikk i grunnskole i 1999, mot 94 % i 2007
Kilde: WDI. Infant Mortality Rate var på 20 i 2000, 16 i 2007.
Dette reiser også spørsmålet om “gode diktaturer”, men det er viktig å peke på at Chávez faktisk har blitt valgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, i frie valg. I noen tilfeller kan det likevel være at vi moralsk ikke kan akseptere utfallet av et fritt valg, for eksempel i tilfellet der tyskerne frivillig valgte Hitler til fører. Selv om frie valg og å respektere utfallet av dem er en menneskerett, så hadde nazistenes ofre også rettigheter, ikke minst moralske. I prinsippet åpner dette for at det ville være riktig å styre Tyskland som et diktatur, mot folkets vilje, for å forhindre Hitler.

Selektive naturkatastrofer

Sigve Indregard — Mon, 07 Jun 2010 09:15:03 +0000

En av mange oljekatastrofer i Nigerdeltaet

Med unntak av de dagene alle tilgjengelige journalister står utenfor Riksmeklingsmannens kontor, har norske medier hatt en tett dekning av oljetragedien i Mexicogulfen. Når oljeutslippet så skyller inn i det politiske liv går det derimot veldig galt. Amerikanske politikere har funnet det for godt å legge hele skylden på BP og deres kontraktører. Det blir som å betale en døddrukken mann for å skjenke champagne og deretter fakturere ham for det knuste krystallet.

Interessant nok har den norske oljebransjen slengt seg på toget. Statoil mener dette skyldes dårlige rutiner i BP og er bare BPs skyld. Selvsagt for å kunne si at dette aldri kunne skjedd i norske farvann. Her har vi nemlig akkurat like dype brønner i akkurat like dype hav med litt høyere bølgehøyde.

Mens bekymrede reportere forsøker å formidle mexicogulfkrabbenes forferdelige skjebne, er det et annet perspektiv som helt mangler. I gulfen er det nå sølt rundt 200 millioner liter olje ± et veldig stor feilledd. I løpet av de siste femti år er det sølt 177 millioner liter olje i Niger-deltaet. Mexicogulfen er 1.600.000 kv.km. Niger-deltaet er 70.000 kv.km. Og mens folk i Miami kan byte bort fisken, få kjøttet igjen, står det generelt dårligere til med levekårene for de mer enn 30 millioner mennesker som bor i Nigerdeltaet.

Selvsagt er Mexicogulfutslippet viktig og vi skal ikke kritisere mediene for å følge opp den saken. Men hadde jeg vært redaktør, hadde jeg tvunget mine journalister til å bruke disse anledningene til å sette søkelyset mot de virkelige store, strukturelle problemene. Hva hadde vel vært mer naturlig enn en reportasjereise til Nigerdeltaet med saftig featurejournalistikk om oljeaktiviteten der? Added bonus: Hva er Statoils rolle?

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

MyFace is YourSpace (Slotnæs og luddittismen)

Sigve Indregard — Tue, 25 May 2010 08:32:21 +0000

Marit Slotnæs’ etterhvert famøse kommentar om sosiale medier er en pytt-i-panne av dels svake og dels absurde argumenter, klistret på et par små kjerner av interessante spørsmål (Usosiale medier, Morgenbladet 21. mai). Chaffey har langt på vei avkledd argumentene, kanskje bortsett fra ett av dem. Slotnæs skriver nemlig:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv.

I dette avsnittet gjør hun tre påstander, to implisitte og en eksplisitt: i) det finnes en “narsissismens kultur”, ii) de sosiale mediene er en konsekvens av denne kulturen, iii) narsissismens kultur er (blant annet, trolig) kjennetegnet ved at der er forpliktelser man påtar seg noe som gjelder bare for en selv.

Jeg mistenker at dette er en type setning som høres bra ut, men som ingen i redaksjonen har lest og tenkt dobbelt gjennom.

For det første: formodentlig postulerer Slotnæs her at det finnes en alternativ kultur til den narsissistiske, der forpliktelser jeg tar på meg også gjelder for andre. Det kalles, i de tilfellene jeg er diktator, for en diktatorisk kultur. Hvis ikke kalles det en kultur av tankelesing og hjernesynkronisering.

Jeg skal ikke spille dum: jeg tror jeg skjønner hva Slotnæs ønsket å skrive. Hun ønsket å skrive at det finnes en kultur der folk påtok seg forpliktelser som ikke bare tjente dem selv. I så fall bør ordet “narsissistisk” byttes ut med “kapitalistisk”, og søkelyset rettes et ganske annet sted enn på sosiale medier. Men her finnes Slotnæs’ lille kjerne av sannhet: gitt egoistiske, egennyttige individer med behov for å iscenesette seg selv så er sosiale medier et nyttig verktøy. Det er dog liten grunn til å tro at gitt-delen vil endre seg nevneverdig ved å fjerne så-delen, men det er helt riktig at man møter på denne typen folk der ute, og at det er slitsomt.

For det andre: Alternativet til de sosiale medienes møteplass er ikke en sivilisert møteplass der ungdommen tropper opp for å hjelpe gamle mennesker over gata. Alternativet er langt på vei ingenting, eller enda verre: Den gamle internettvirkeligheten der folks eneste input var en lysløype mellom Dagbladets, VGs og Aftenpostens webutgaver. Av hensyn til folks mentale hygiene og hjernens nytte av et visst minimum av egenaktivitet er sosiale medier et langt steg fremover. Det er ikke løsningen på verdens politiske problemer, men det er bedre at folk mobiliseres til politisk initiativ mot seksualisering av barndommen på Facebook mens de ser Paradise Hotel enn at de bare ser Paradise Hotel.

For det tredje: Nettoeffekten av sosiale medier er veldig ofte at forpliktelser man ellers ville gjort privat, nå gjøres offentlig. Det gjelder både moralske forpliktelser (for eksempel dine meninger) og mer håndfaste forpliktelser (f.eks. gjennom å gi bidrag til jordskjelvofre og dele lenken videre på Facebook). Jeg skjønner at Slotnæs syns at mye er på feil vei her i verden, men det blir veldig underlig å mene at noe som bidrar til en mer offentlig privatsfære er dumt fordi hun ønsker seg mer felles koordinering av det private.

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden.

Dette argumentet må bero på en misforståelse av hva ordet “demokrati” betyr. Det er riktig at vi har mange skranker for demokratiet, både tidsmessige, men viktigere, rettighetsmessige (f.eks. domstolenes uavhengighet, eiendomsrettigheter, rett til privatlivets fred, religionsfrihet osv.) Disse begrenser demokratiets virkeområde — de er ikke en “del av demokratiet”! Det er helt legitimt å mene at vi skal ha et styringssystem der større deler av beslutningene tilfaller ulike profesjonelle eliter og mindre skal kunne avgjøres av folkelig engasjement, men det har ingenting med “demokratisering” å gjøre.

Igjen toucher vi inn på Slotnæs’ kjerne av sannhet: de nye nettverkene som vokser frem gjennom blant annet de sosiale mediene er i ferd med å underminere deler av teknokratiet og elitenes privilegier. Mens journalistene hadde nærmest eksklusiv adgang til å formatere folks oppmerksomhet rundt nyheter og politikk i gamle dager, er det plutselig blitt mulig for enkeltpersoner og andre grupperinger å få oppmerksomhet utenom journalistikken. En revolusjon innen informasjon har gjort det mye lettere å skaffe til veie og distribuere alternative versjoner av myndighetenes tall, og dette utfordrer selvsagt Stortingsmeldingen som autoritet. Og selvsagt gir dette gale mennesker som ønsker å drive maktmisbruk noen muligheter de ikke hadde før.

Men dette er ikke utfordringer for demokratiet, det er utfordringer for det gjeldende statssystemet. På samme måte er statssystemet gjennom jevnlige kriser hver gang teknologien går fremover. Med Slotnæs’ resonnement var for eksempel live TV-bilder fra utlandet med på å undergrave demokratiet: Hva nå med den sirlige lukingen og fortolkingen som våre flittige ambassadeansatte bedrev? Vietnam-protestene, for eksempel, må jo tolkes som et kjempesterkt uttrykk for antidemokrati.

Sett fra toppen og ned ser samfunnets maktpyramide alltid nøyaktig omvendt ut. Det er kanskje derfor “demokrati” blir lik “elitestyre” i Slotnæs’ kommentar. Sikkert er det i alle fall de som velger å mure seg inne med sine privilegier på Slotnæs’ vis til slutt mister kontakten med det samfunnet de er ment å kommentere. Da kan analysene deres fort bli Marie Antoinettsk. I stedet for “har dere ikke mat, kan dere spise kake”, får vi da “har dere ikke makt fordi vi elitene foretrekker å lytte til og være på andre arenaer enn de der folk gir uttrykk for hva de mener, kan dere jo bare lese en bok og bli som oss i stedet”.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

To gode Mandela-anekdoter

Sigve Indregard — Tue, 27 Apr 2010 07:03:33 +0000

photo credit: MastaBaba

Nelson Mandela; flott mann. Man trenger vel ikke si mer, men jeg oppfordrer alle til å få med seg dette foredraget av hans biograf Richard Stengel [mp3].

Her er to fantastiske historier fra podkasten.

I forbindelse med et valgmøte skulle Mandela fly et småfly sammen med en livvakt og to piloter. Halvveis mista flyet en motor; de endte til slutt opp med å lande trygt. Livvakten, som aldri hadde flydd før, snakket med Stengel etter landing. Han fortalte at Mandela kikket opp av avisen, lente seg over til livvakten, og sa:

“You might want to tell the pilot that this propeller is malfunctioning”

Livvakten gjorde det, og piloten var (naturligvis) klar over det. Da han kom tilbake, nikket bare Mandela og fortsatte å lese avisen resten av turen. Så, like etterpå, satte Stengel seg inn i baksetet sammen med Mandela, og spurte (naturligvis): “Var du ikke redd?”

“Man — it was terrifying up there!”

Bob Geldof henvendte seg en gang til Mandela og spurte hva som var hans favorittmusikk. Mandela svarte kontant:

“Abba”.

I følge Stengel ble dette tolket av enkelte i ANC som et bevis på hans vilje til å skape forståelse på tvers av folkeslagene — Mandela velger det hviteste bandet man kan tenke seg som favorittband! Mer sannsynlig er det at det hele var en spøk; i fengsel var det lite musikk og det virker usannsynlig at Mandela skulle være særlig kjent med Abba.

Til slutt er det vel verd å merke seg Stengels oppfordring om å ikke “julenissifisere” Mandela. Mandela er ikke bare en smilende gammel mann med hvitt år som bragte frihet til Sør-Afrika, han er også en hardline og svært tydelig ytre-venstre-politiker. Han var — og kanskje er — svært kritisk til Vesten og skuffet over USA og Storbritannia. Enda viktigere for dagens bruk av Mandelas arv er hans kategoriske avvisning av kompromiss og gradvise forbedringer innenfor det urettferdige systemet. Den afrikanske befolkningen kunne bare oppnås gjennom en ekte hendelse — en revolusjon og maktovertakelse.

Det er en parallell til f.eks. Israel-Palestina-konflikten, som forøvrig Mandela selv aldri har vært fremmed for å poengtere.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Newspeak

Sigve Indregard — Mon, 26 Apr 2010 12:01:09 +0000

Krigshissernes fremste tanks-modell

photo credit: skeggy

I siste (kan man si inneværende?) nummer av Morgenbladet tar Geir Løndal, en høyremann–gone--forsvarsanalytiker, til orde for å gjenopplive den kalde krigens orwellianske logikk: de som var mot absolutt total seier for “vår blokk”, må være agenter for den motsatte blokka.

Pasifistene er de egentlige krigshisserne fordi de forrykker balansen mellom militære aktører.

Akkurat som vegetarianerne er de egentlige dyredreperne fordi de driver ned prisen på biff.

Slike analyser er så innsiktsfulle at man nesten kunne bli voldelig av dem…

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Arv, miljø og klasse: Vask gjerne opp

Sigve Indregard — Wed, 10 Mar 2010 11:04:59 +0000

Boys are super, girls are cute. Via Sociological Images.

Hjernevask aktualiserer temaer som burde være døde og begravde. Arv eller miljø, liksom? Jeg gleder meg til Hønevask, der vi endelig skal få avgjort om høna eller egget kom først.

Spørsmålet for en samfunnsforsker er ikke hvorvidt genetikk og biologi varierer mellom mennesker, men hvorvidt det er relevant for de spørsmålene de forsker på.

Kjønn er en ganske dårlig prediktor for forskjellige sosiale valg mennesker gjør, i alle fall sammenlignet med klasse. Den sosiale klassen et menneske fødes inn i påvirker i mye sterkere grad et menneskes yrkesvalg, og ikke minst et langt bredere spektrum av livsvalg: partnere, tidspunkt for å bli foreldre, kosthold, helse, utdanning og mer.

Men du mener kanskje at dette blir å sammenligne epler og appelsiner, fordi kjønnsforskjellene er medfødte? Nei, det er ingen forskjell. Barn fra de laveste inntektsklassene har klare medfødte ulemper i forhold til barn fra høyere klasser. APGAR-testen måler noen vitale data på barnet fem minutter etter fødselen, altså før miljøet har noen innflytelse etter Eias logikk. Likevel er det helt tydelige sammenhenger mellom (mors) inntekt og APGAR-score. Noen bedre definisjon på medfødt får vi ikke.

Vi kan enkelt illustrere hvordan klasseforskjellene er langt viktigere enn kjønnsforskjellene. Under er for eksempel forskjellene i ferdighet i engelsk i åttende klasse mellom a) gutter og jenter og b) barn av foreldre med lang høyere utdanning og barn av foreldre med kun obligatorisk utdanning (altså grunnskoleutdanning). Mens forskjellene mellom kjønnene er minimale er forskjellene enorme mellom utdanningsgruppene.

Dessverre eksisterer ikke slike tall for den nasjonale prøven i regning. I regning gjør gutter det bedre enn jenter, men forskjellen er mye, mye mindre enn den er for klasseforskjeller. Et interessant poeng er at kjønnsforskjellene i regning viskes helt ut blant barn fra de høyeste utdanningsklassene, altså de som har minst begrensninger fra miljø. Disse to faktoidene indikerer at regneferdigheter påvirkes mye mer av miljø enn av arv — med mindre du ønsker å gå inn på en forklaringsmodell der akkurat rike, velutdannede mennesker får jenter som er mer gutteaktige i hjernen sin. (Og jeg er helt sikker på at du finner en evolusjonspsykolog som kan forklare hvordan dette henger sammen med at høvdingslekter i stammesamfunn måtte finne kvinner som kunne forsvare seg selv fordi de var så attentatutsatte og mennene så opptatt…)

Med Eias logikk kan vi basert på slike grafer presentere alle forskjeller som korrelerer med klasse — dvs. røffly alle sosiale, medisinske og politiske skiller — som biologiske. Spørsmålene vi deretter må stille oss er disse:

Betyr dette noe for vår moralske vurdering? Er det noen rettferdighet i at barn av fattige foreldre får dårligere muligheter enn barn av rike foreldre bare fordi forskjellen også strekker seg inn fosterstadiet?
Hva sier dette oss om høna/egget-problematikken? Kan det tenkes at spørsmål om arv og miljø mer generelt opptrer i slike gjensidig forsterkende par?
Dersom initialt minimale forskjeller hos babyer som skyldes klasse blir blåst opp til gigantiske avgrunner når elevene går i åttende klasse, er det ikke da plausibelt at det samme skjer med kjønn? La oss videre anta at vi syns det er riktig å arbeide for å redusere disse klasseforskjellene. Bør vi ikke da også arbeide for å redusere kjønnsforskjellene?

Disse spørsmålene er ikke noe direkte angrep på Hjernevask. Responsen (I wish!) fra Eia er forutsigbar: de har ikke vært ute etter å gjøre noen politiske eller moralske implikasjoner av det de viser, bare å trekke frem ulike forskere som påviser biologiske forskjeller mellom kjønnene. Det er et legitimt forsvar, og det er helt greit for meg at folk ønsker å lage politiske og moralske irrelevante kampanjer for enkelte former for forskning. Men Eia og co. bør være klar over at mange av forskerne de formidler fronter klare politiske og moralske implikasjoner av forskningen sin. Som jeg har vist i dette innlegget, er det ikke noen åpenbar overgang fra deres forskning til deres politikk.

Eller for å være litt konkret: Dersom det skulle eksistere medfødte differanser i sannsynlighet mellom at jentebarn og guttebarn senere skal ønske å bli sykepleiere eller være mer hjemme med barna, kan det like gjerne legitimere sterkere tiltak for å utjevne disse sannsynligheten enn det kan implisere at vi skal godta dem.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Dårlig dekning for heldekkende forbud

Sigve Indregard — Thu, 04 Mar 2010 12:33:19 +0000

photo credit: Ranoush.

Fremskrittspartiets dynamiske duo Siv Jensen og Per Willy Amundsen har nå overlevert sitt innovative forslag om å forby niqab og burka. Konkret foreslår de å “nekte å yte offentlige tjenester til personer som opptrer i heldekkende plagg”. Dette blir utvilsomt en artig utfordring for vannverket. Det sier mye om forslaget at en svært romslig og forståelsesfull fortolkning — nemlig at Frp her mener offentlige kontortjenester — krever at forslagsstillerne er ukjent med hvilke tjenester det offentlige faktisk yter. Det er nokså skremmende, tatt i betraktning at de begge har tilbragt mange år på Stortinget.

Det fine med representantforslag er at de må begrunnes. Jeg tenkte at en gjennomgang av begrunnelsen kunne være en morsom bloggavkobling på en helt vanlig torsdag.

I spørsmål om heldekkende plagg må det vektlegges både prinsipielle, sikkerhetsmessige, solidariske, integreringsmessige og religiøse spørsmål ettersom dette kan sees som flere sider av samme sak.

Dette er formodentlig hentet fra en lærebok i håndtering av spørsmål om heldekkende plagg i parlamenter. Min generelle anbefaling til Frp er å ta med alle relevante hensyn i alle saker dere jobber med.

I situasjoner der identifisering er påkrevd, er det vanskelig å se for seg at en person som ikke viser sitt ansikt, vil kunne bli identifisert på en tilfredsstillende måte. Forslagsstillerne mener det er grunn til å tenke gjennom problemstillingen rundt manglende identifisering knyttet til eksempelvis henting av barn i barnehage, på skole og ved offentlige kontorer.

Jeg har tenkt, og kommet frem til følgende radikale forslag: Hvis noen har rett til å kreve at du identifiserer deg, har de også rett til å kreve at du gjør det på en identifiserende måte. Jeg vil anbefale Frp å legge inn et forslag om at folk som skal identifisere seg ved hjelp av utseendet faktisk må vise ansiktet. Enkelte røster vil hevde at sammenhengen mellom at det blir enkelte praktiske vanskeligheter i forbindelse med henting i barnehagen til et totalt forbud mot å bruke barnehager og å bevege seg på offentlig sted er noe svakt begrunnet.

Dersom en person eksempelvis begår et ran ikledd heldekkende plagg, vil mulighetene for å identifisere vedkommende, eksempelvis gjennom overvåkingsmateriale, umuliggjøres.

Ronny: “La oss begå et ran!”
Jonny: “Ja, hent finlandshettene!”
Ronny: “Å neeeei æsj! Vi kan ikke begå ranet! Jeg leste akkurat på stortinget.no at det ikke er lov å gå med Finlandshette!”

Professor Tariq Ramadan deltok i høringene til det offentlige franske utvalget som nylig anbefalte et forbud mot bruk av heldekkende slør, og uttalte der at heldekkende slør på ingen måte er påbudt i islam.

Dette er et forsøk på å bevise at forslagene ikke vil være i strid med menneskerettighetene, fordi burka ikke er et muslimsk påbud. Basert på den samme logikken kan vi si at et forbud mot lange skjørt og oppsatt hår er greit i forhold til menneskerettighetene, fordi konsensus i kristendommen er at disse påbudene ikke er kristne. Religiøsitet er forbeholdt de som er enig med mainstreamfortolkerne av noen utvalgte religioner.

Forøvrig, og litt mer seriøst, er det åpenbart ikke religionsfriheten, men ytringsfriheten som begrenses mest av å bedrive tvungen avkledning. I tillegg eksisterer det rettigheter som kommer andre steder fra enn menneskerettighetene. Det må normalt påligge en aktverdig årsak til å forby handlinger, blant annet.

Tyrkia innførte allerede i 1934 et forbud mot å bruke religiøst tilbehør andre steder enn ved helligdommer og ved religiøse seremonier.

Ah, Tyrkia, rettssamfunnets vogge og vårt forbilde i alt som har med lov og rett å gjøre. En ren oase av integrering og fredelig sameksistens mellom ulike religiøse grupper.

Det er grunn til å tro at flere av kvinnene og de mindreårige jentene som bruker dette, er tvunget til dette av menn, med bakgrunn i en religiøs tolkning.

Vent! For to avsnitt siden sa dere at dette ikke handlet om religion? Nå blir jeg veldig forvirret her, asså.

Logikken er dessuten fabelaktig: fordi kvinnene er tvunget til å ha på seg plagget, er det rimelig å nekte kvinnene å få tilgang til offentlige steder og offentlige tjenester. På samme måte syns jeg overfallsvoldtekter viser at alle kvinner bør nektes adgang til offentlige steder og offentlige tjenester. På den måten får vi gitt et “tydelig signal” om at vi ikke aksepterer voldtekt.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.

Dette mølet fortjener rett og slett ingen morsom kommentar.

[Thor Egil Braadland om samme]

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Snørr og barter bak sløret

Sigve Indregard — Tue, 23 Feb 2010 12:08:25 +0000

photo credit: læstadianerne.¹

Det er hevet over enhver tvil at læstadianismen er kvinneundertrykkende og påfører både kvinner, menn og barn alvorlige begrensninger av deres frihet. Kvinner, for eksempel, skal alltid gå i fotside skjørt og ha (det veldig lange) håret i knute. Mennene får ikke drikke alkohol. Lederne i menigheten har full tolknings- og instruksrett og er alltid menn. Hvis du nå innvender at det er frivillig å bli med, tar du feil. Du fødes inn i sekta og døpes inn. Å bryte ut av sekta betyr i mange tilfeller å si permanent adjø til familien og størstedelen av din omgangskrets.

Ville det fremmet likestillingen å forby disse kvinnene å gå i lange skjørt, og tvinge dem til å ha håret løst på offentlige steder? Naturligvis ikke. Det ville presset læstadianismen enda lengre inn i sine egne, lukkede rom. Det igjen ville kanskje ha ført til noen flere utbrytere, men til gjengjeld langt strengere intern justis.

Håpet til unge, læstadianske kvinner er først og fremst revolusjon nedenfra, fra deres egne rekker. En forsker blant Lavangens læstadianere² har funnet at unge læstadianerjenter bruker skjørtelengden og moteklær for å, på jøssingvis, bygge sin identitet og utfordre maktforholdene i kirka. Men de kulturelle kodene er det bare de selv som forstår: hadde Per Willy kommet til Lavangen med langskjørtforbud i hånda, ville denne formen for opprør og motstand plutselig gått fra å være deres egen til å bli et uttrykk for makta.

Vi møter det samme dilemmaet i Iran. Hvis Vesten går tungt inn for å støtte den grønne bevegelsen, og tegner et bilde av de grønne som nærmest vestlige liberalister, er saken tapt. Selv om motstanden mot de iranske mullaene er stor blant folket, er motstanden større mot USA. På samme måte tror jeg mange norske kvinner føler at det de facto påbudet om høyhælte sko er mer en plikt enn en frihet i julebordssesongen. Forbyr vi høyhælte sko, vil imidlertid dette gi flere høyhælte sko.

Det er i grunn et ganske enkelt prinsipp: Det nytter ikke å bruke påbud for å forby påbud, like lite som det nytter å drepe for å unngå drap. Og i valget mellom å bli undertrykt av sine egne og å bli undertrykt av noen andre, velger alle å bli undertrykt av sine egne.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Et lite ad notam: Jeg tenkte å lenke til Wikipedia her, men den norske artikkelen om læstadianismen er en smule ubalansert. For en gangs skyld vil jeg oppfordre dere til å bruke andre kilder.
Her skal det anføres at læstadianismen har solid flertall blant Lavangens tusen innbyggere.

Kapital og moral

Sigve Indregard — Wed, 10 Feb 2010 11:03:48 +0000

photo credit: Vallø

Kristin Clemet skriver i Dagsavisen i dag, og går Jonas Gahr Støre i møte. Støre har sagt at kapitalismen kan levere dypt umoralske resultater. Nei, sier Clemet. Kapitalismen er mest moralsk.¹

Innlegget til Clemet følger i begynnelsen den sedvanlige logikken fra høyresida: Land som skårer høyt på indikatorer på økonomisk frihet har høy levestandard. Ergo fører økonomisk frihet til høy levestandard. Ettersom det er umulig å vite hvilken vei årsak og virkning foregår i slike spørsmål, er det ikke mye å hente ut av slike korrelasjonsøvelse. Kanskje er Norge rikt fordi vi har sterk privat eiendomsrett, et godt rettssystem og solide skiller mellom rettsvesen og politikk, eller så har vi klart å holde på eiendomsrett og unngå korrupsjon i rettssystemet fordi vi er rike.

Men i neste instans blir det mer interessant, fordi Clemet sier at dette i seg selv ikke er så interessant. Det interessante er moral. Og kapitalismen er mer moralsk.

Innvendingene står i kø for alle som kjenner disse tingene. La oss for eksempel se for oss at et barn, en arbeidsledig voksen eller en handikappet person ikke får tak i mat, fordi det ikke har nok penger til mat. Markedsallokering av ressursene, som er kjernen i kapitalismen, tilsier at dette resultatet ikke bare er mulig, men også svært sannsynlig. Gitt begrenset tilgang på mat, predikerer markedsallokering at de som har minst oppsparte verdier og minst nyttig arbeid å bidra med, skal få minst — dvs. ingenting.

Det er dette som menes med umoralske utslag av kapitalismen. Men Clemet tror visst noe annet: “Svakheter ved kapitalismen kalles ofte markedssvikt”, sier hun. Det er en misforståelse av begrepet markedssvikt. At en arbeidsledig, gammel mann ikke får mat i et globalt matmarked er ikke en markedssvikt. Dersom vi innfører systemer som gir ham mat, er de systemene markedssvikten. Vi innfører ordninger som endrer på markedets “naturlige likevekt” — i vårt tilfelle at de minst nyttige dør.

Jeg har hørt Clemet snakke om og diskutere en rekke ganger, og jeg mener at hun rett og slett misforstår dette poenget. Hun snakker om kapitalismen som et system som har markeder, men også alle begrensningene som politisk er innført — reguleringer, velferdsordninger — alt som menneskene kunne tenke seg å innføre dersom de fritt får bestemme. Hvis det er definisjonen på kapitalisme, er kapitalisme alle økonomiske systemer.

Det blir absurd når Clemet på denne måten gir kapitalismen æren for alle de sosiale fremskrittene som velferdsstaten har medført. Arbeidsledighetstrygd er i Clemets tankesett bare en modifiserende og fornuftig innretning for å få “kapitalismen til å fungere bedre”. Joda, den gjør jo at samfunnet fungerer bedre — ved å bevege samfunnet bort fra ren kapitalisme.

En mye mer opplysende tankestruktur er at vi innenfor mange ulike felt kan operere med en skala mellom fullt deregulerte markeder — kapitalisme — og fullt politisk regulerte markeder — sosialisme. Det kan eksistere samfunn med full kapitalisme på f.eks. brødmarkedet samtidig som alkoholmarkedet er nært sosialisme. Legg også merke til at styreform ikke inngår i dette bildet i det hele tatt. Demokrati er umulig i ytterpunktene: Full deregulering og 0 politisk innflytelse betyr null demokrati.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Allerede her er det en svikt i Clemets logikk, men den skal jeg ikke henge meg opp i.

Mission accomplished

Sigve Indregard — Thu, 21 Jan 2010 06:56:05 +0000

photo credit: ☯ AnA oMeLeTe ☯

Som jeg — og finansminister Sigbjørn Johnsen — tidligere har nevnt, har de siste to måneders sykefraværsdebatt hatt som målsetting å forme opinionen. NRK (via Norstat) kan i dag annonsere at målet er nådd: 52 % svarer ja på at det er for lett å få sykemelding.

I tråd med denne sakens kampanjejournalistiske prinsipper er ikke selve spørsmålet i undersøkelsen oppgitt, men det kan virke som om folk er spurt “Er det for lett å få sykemelding?”. Det er vel håpløst å fortsette denne kampen for etterrettelighet, men dette spørsmålet er i så fall ladet og burde vært komplettert ved å spørre et tilsvarende utvalg “Er det for vanskelig å få sykemelding?”. Det er grunn til å tro at svært mange ville svart ja på det siste også, fordi spørsmålets lading har stor betydning for svaret.

YS, NHO og Frp benytter anledningen i dagens Nyhetsmorgen til å initiere fase tre: å benytte seg av den skapte opinionen som brekkstang til å angripe velferdsordningene. Hvis ikke IA-avtalen virker nå, sier YS, må vi kutte i sykefraværsordningen. NHO sier at hvis ikke sykefraværet går ned med denne IA-avtalen, har vi ikke noe “annet valg” enn å gjøre verdens mest generøse sykefraværsordning til, vel, en lite attraktiv sykefraværsordning. Siv Jensen sier at sykemelding skal “henge litt høyt”; et temmelig absurd politisk utsagn.

I Politisk kvarter sier NHOs John G. Bernander at kostnadene til sykefravær “eksploderer”.

Så nevermind at fraværet har vært konstant i cirka tretti år, og at økningen alle snakker om er på bare 0.4 prosentpoeng year-over-year fra 2008 til 2009. Nå er jobben gjort: folket tror på at resten av folket er unnasluntrere og trygdemisbrukere, fordi vi har blitt fortalt det non-stop i to måneder. Folket tror på at vi ikke klarer å betale for sykefraværet, selv om kostnadene til sykefravær er en liten brøkdel av statsbudsjettet, og at denne andelen ikke øker særlig mye.

Lykke til med IA-forhandlingene.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.