Hjorthen skriver et forsvar for objektive eller intersubjektive kvalitetsskiller innenfor kunst, vitenskap og politikk. Som mange andre kommentatorer innenfor feltet tar han utgangspunkt i at forakten for det velutdannede, velansette og opphøyde er særnorsk. Jeg tror dessverre at han tar feil i akkurat den delen av resonnementet. Folkets forakt for åndseliten har til nesten enhver tid overgått forakten for den økonomiske eliten.
Men på et tidspunkt blir Hjorthen interessant i et metabloggperspektiv; han parodierer her vanlige lekmenns tiltro til fagkompetanse:
Kom ikke trekkende her med professorer, doktorgrader, avhandlinger og lange kronikker. Du har sittet for mye med nesa nedi en bok. Alle vet jo at det blir du smågæren av. Bare drit i den intellektualiseringa der, her i landet snakker vi rett fra levra, tar ikke noe dritt, og driter i hva disse brillejesusene prøver å si. Det er jo ingen som skjønner hva de sier uansett slik som de smykker seg med fine ord og silketruser.
Min mening er like mye verdt som din, selv om du har studert emnet inngående, mens jeg bare skummet gjennom en artikkel i VG i går.
Hjorthens argumentasjon er her svært lik en del av kritikken som har rammet Wikipedia, borgerjournalistikken og bloggere selv: at selve formen bidrar til å forherlige det ufaglærte og har et slags dypere gravitasjonspunkt i retning av forenkling. I tilfellet Wikipedia og borgerjournalistikk har svaret i stor grad vært at det ikke er sant (Wikipedia) eller at faglærte er like dårlige (borgerjournalister). Men blogger — forstått som en slags forherligede samlinger leserinnlegg — er sånn sett ingen videreutvikling på dette punktet.
Jeg har merket selv at min tiltrekning blogg-messig har gått fra generelle politiske blogger til blogger på særområder (bistand, økonomi, statistikk) fra folk som sitter med etablerte posisjoner innenfor disse områdene. Men denne bloggingen utgjør en marginal gruppe lesermessig, og er i tillegg til tider vanskelig å skille fra mer ordinær spaltejournalistikk i New York Times eller The Economist.
Spørsmålet jeg stiller er kanskje skummelt, men likefullt av stor betydning: Er bloggmediet best egnet til formidling av ytterst subjektive og ugeneraliserbare fenomener som mote, film, humor og fotokunst? I fortsettelsen av dette kan jeg jo nevne at jeg vil hevde at politiske skriverier faller inn under enten objektive (faktaundersøkelser om konsekvenser) eller subjektive, generaliserbare (altså skrift som er ment å få folk til å dele din oppfatning om temaet).
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Sten i bloggeglasshuset? by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Flere interessante momenter Sigve, har bare lyst til å kommentere det med om bloggmediet “er best egnet til formidling av ytterst subjektive og ugeneraliserbare fenomener”.
Jeg tror ikke det. Finans, som jeg har interesse for, er et område hvor internett tidlig ble tatt i bruk som en plattform for alternativ nyhetsformidling og analyse. Mange av de som skriver har holdt på lenge, og bruker vanlige html-sider fremfor programmer som WordPress, men jeg synes det likefullt kan regnes som en form for blogging.
Det mest imponerende borgerjournalistiske nettstedet jeg har kommet over så langt er http://www.financialsense.com/ , som drives av Jim Puplava og medlemmer av hans familie. Jeg har i årene som har gått vært vitne til at “webmasteren” på nettstedet har gått fra å være hans kone til som nå, deres sønn. Og jeg har sett nettstedet vokse i omfang til slik det er nå, med tre timer webradioprogram hver uke.
I løpet av årene har Jim Puplava bygget seg opp sitt eget “mini-mediehus” som formidler nyheter, markedsdata og økonomisk analyse til mennesker som meg, som har interesse av å høre alternative stemmer til det tradisjonelle medier byr på. Og ikke minst, har interesse av å høre om markeder (forretningsområder), markedsdata og økonomiske teorier som blir lite omtalt andre steder.
De uavhengige finans-skribentene har fokus på meninger og subjektiv analyse — men nytteverdien for leseren går slik jeg ser det langt utover det. Leseren får tilgang til masse verifiserbare fakta og nyheter som sjelden blir rapportert andre steder.
Veldig kort: Jeg mener sterkt at bloggmediet passer best til å skrive om det som opptar folk mest. Og i den underholdningsdominerte tilværelsen vi lever i, vil det naturligvis handle om det vi holder mest på og som underholder oss mest: Data, foto, film, bøker, sex.
Det er et mindretall som med hånda på hjertet kan si at de jevnlig er opptatt av større spørsmål som filosofi, livsmening, solidaritet osv.
Jeg tror faktisk at før jeg tenker på “de fattige barna i Afrika” tenker på blenderåpning og lukker — desverre.
“Er bloggmediet best egnet til formidling av ytterst subjektive og ugeneraliserbare fenomener som mote, film, humor og fotokunst?”
Tja .. det er jo ikke lett å lage en god film– eller humorblogg heller da. Hvor mange gode norske vet du om? Jeg vil heller si det sånn at bloggmediet ikke er spesielt bedre egnet enn andre medier til formidling av noe som helst — alt det gjør er å åpne for at _alle_ potensielt kan nå ut offentlig. Problemet er at de aller fleste ikke har noe verdifullt å si. Andre medier håndterer dette problemet med dørvakter som plukker ut de heldige få som får slippe til, mens i bloggmiljøet er denne mekanismen desentralisert — utplukking skjer uten sentral kontroll, utifra valgene til et stort antall enkeltmennesker.
Det er altså ikke noe hverken galt eller riktig i blogging i seg selv — det største problemet jeg identifiserer med blogging er at når man ikke har dørvakter med eksplisitte utvelgingskriterier, og i stedet har en inkluderende filosofi om “glade amatører”, så fører det lett til at man senker standardene, sikter lavere. Så den ene prosenten som kunne hatt noe ordentlig verdifullt å bidra med, måler seg opp mot de 99 som ikke har det — omtrent som om håpefulle forfatterspirer skulle måle seg opp mot hverandre, i stedet for mot de virkelig store forfatterne. “Jaja, min upubliserte bok er iallefall bedre enn naboens.” Jeg har sett dette mest blant politikkbloggerne — folk er fornøyd bare de får noen vennlig innstilte lesere, men produserer langt verre tøv enn de dårligste synserne i de store mediene.
Så jeg vil oppfordre bloggere til å våge å sikte høyt. Skriv for evigheten, uansett hva du skriver om. Sannsynligvis bommer du, men du bommer iallefall på en ekte standard, ikke på en barneskoleaktig “her er det bare vinnere, ikke tapere”-standard.
Btw, ett verdifullt (og noe elitistisk) innslag på nettet som jeg nettop oppdaget: FORA.tv.
anonym: “Det mest imponerende borgerjournalistiske nettstedet jeg har kommet over så langt er http://www.financialsense.com/”
Jeg får en sterk crank-følelse av å det jeg ser der. Cranks har ofte en bestemt måte å argumentere på som er gjenkjennelig, og selv om det ikke nødvendigvis betyr at de tar _feil_ så gjør det meg iallefall skeptisk. Dette er spesielt farlig i et så ustødig fagfelt som finansteori, hvor du omtrent som en astrolog kan finne støtte for de fleste teorier, og hvor du står fritt til å spå uten at noen senere holder deg til spådommene, (fordi de er vagt formulert, du ror deg ut av det, osv.)
Min oppfatning her er at du kan enten være generelt skeptisk til hva finansanalytikere er i stand til å si om nåtid og framtid, eller du kan holde deg noenlunde innenfor mainstream. Med andre ord: Jeg tror ikke noen har god oversikt over finansmarkedet, eller er i stand til å ta gode beslutninger om hvordan man håndterer f.eks. dagens krise, men i den grad noen er _bedre_ egnet enn andre, så er det anerkjente eksperter innen fagfeltet. Jeg har derfor mer tro på Bernanke og f.eks. The Economist enn på en webside laget av gullstandard-tilhengere, men jeg har ikke _mye_ tro på dem.
Men for å komme tilbake on topic så er cranks ett av problemene med blogging: Du har en rekke fagfelter (bl.a. økonomi og politikk) som er så lite håndfaste at det er vanskelig for en amatør å vurdere en crank-teori mot noe mer håndfast. Fram mot Irak-krigen var det f.eks. mange intelligente og kunnskapsrike skribenter som skrev tilsynelatende fornuftige ting om hvorfor dette var det riktige å gjøre. Du hadde lenestolsgeneraler som skrev lange og detaljerte analyser om hva som liksom skjedde “bak kulissene”, (gjerne basert på rykter fra nettsteder som Debka). Og de _tok feil_. Man kan hevde at ingen andre visste bedre, men isåfall er løsningen igjen en generell skepsis med noe mer tiltro til anerkjente eksperter. Strategien med å plukke ut en eller annen amatørekspert som raljerer mot “the establishment” er risikabel.
Sigve, jeg får ikke postet lengre. Hvis det er spamfilteret kan du bare slette denne kommentaren.
Jeg prøver å poste en gang til…
Bjørn Stærk:
“Så jeg vil oppfordre bloggere til å våge å sikte høyt. Skriv for evigheten, uansett hva du skriver om.”
Godt sagt!
“Jeg får en sterk crank-følelse av å det jeg ser der. Cranks har ofte en bestemt måte å argumentere på som er gjenkjennelig, og selv om det ikke nødvendigvis betyr at de tar _feil_ så gjør det meg iallefall skeptisk. Dette er spesielt farlig i et så ustødig fagfelt som finansteori, hvor du omtrent som en astrolog kan finne støtte for de fleste teorier, og hvor du står fritt til å spå uten at noen senere holder deg til spådommene, (fordi de er vagt formulert, du ror deg ut av det, osv.)”
Jeg har ikke noe stort ønske om å overbevise deg om at financialsense.com har verdi for meg, men for å klargjøre kan jeg jo fortelle at jeg ble interessert i finans via evolusjonspsykologi ( http://en.wikipedia.org/wiki/Evolutionary_psychology ) og behavioral economics ( http://en.wikipedia.org/wiki/Behavioral_economics ). Det jeg finner spennede med finans, er at i motsetning til sosiologi og historie for eksempel, er det innenfor finans stort fokus på å forutsi konkret hvilke handlinger grupper av mennesker kommer til å foreta seg i den nære fremtid (minner litt om værvarsling). Jeg sier ikke at dette er den eneste måten vi kan forstå menneskelige handlingsmønstre på, men jeg synes det er en interessant tilnærming. Hvis du lytter til noen av radioprogrammene eller leser noen av artiklene, tror jeg du vil bli overrasket over at diskusjonene ofte er veldig konkrete (hva vil prisen på olje være om to måneder, hva vil skje med dow jones indexen hvis USA får hyperinflasjon osv.) — og at det ofte fremsettes etterprøvbare fremtidsscenarier (det er jo slik man tjener penger innen finans, ved å forutsi hvordan mennesker vil forholde seg i fremtiden i et visst market (for eksempel kaffebønner). Jeg tror også du vil bli overrasket over at kollapsen av investeringsbankene og problemene i derivatmarkedet i USA har vært forutsett for flere år siden av mange av de som bidrar med artikler på financialsense.com. Og deri ligger verdien for meg som nyhetskonsument, ved å følge med utenfor de etablerte mediene blir jeg bedre informert, og sjeldnere overrasket av ting i nyhetsbildet.
Jeg deler nok ikke din tilbøyelighet til å ha tillit til Bernanke eller andre som inntil nylig har insistert på at alt er i den skjønneste orden med amerikansk økonomi, og den nåværende strukturen i det finansielle systemet. Tvert imot tror jeg ukorrekte oppfatninger ofte får utstrakt popularitet i samfunnet grunnet sosiologiske forhold, og at man derfor ofte er nødt til å lete utenfor midtstrømmen for de gode intellektuelle analysene.
anonym: “er det innenfor finans stort fokus på å forutsi konkret hvilke handlinger grupper av mennesker kommer til å foreta seg i den nære fremtid (minner litt om værvarsling)”
Det er det det gjør, og det er derfor jeg er skeptisk. ;) Jeg har ikke som du skriver “tillit til Bernanke”, jeg har ca samme forhold til finansanalyser som jeg har til langtidsværvarslet. Jeg tror ikke så mye på det, men hvis jeg _må_ velge noe å basere planene mine for neste uke på så er det meteorologene jeg hører på. De vet ikke hva været blir, men de vet mer enn andre. Men det beste er selvsagt å legge planene slik at du ikke er avhengig av langtidsværvarslet.
“har vært forutsett for flere år siden av mange av de som bidrar med artikler på financialsense.com”
Og hvor mange spådommer har de kommet med som ikke stemte, eller som var så vage at de kunne stemt for mange forskjellige finanskriser? For meg er hele ideen om å spå framtiden i finansmarkedet helt dødføtt. I blant treffer man, som regel ikke. At det finnes noen som man i ettertid ser faktisk spådde riktig betyr ikke nødvendigvis at de var spesielt smarte. Hvis du ber en million mennesker om å kaste krone og mynt, er det flere av dem som nødvendigvis kommer til å få krone mange ganger på rad — de er ikke dermed flinkere til å kaste.
Mitt bokanbefaling til deg er Fooled by Randomness og The Black Swan av Nassim Nicholas Taleb, (her er en oppsummering). Taleb har ingenting å si om framtiden for finansmarkedet, derimot har han mye å si om det å spå og å vite generelt. Dette er høyaktuell epistemologi, (hvor utrolig det enn høres). Du står selvsagt fritt til å ta sjansen på at du treffer riktig, men det er mange godt dokumenterte feller å unngå, (så som å bare huske de spådommene som ble oppfylt, se mønster som ikke finnes, og mye mer). Du bør minimum sette deg inn i disse, omtrent på samme måte som en bør finne ut hvor minene ligger før en går gjennom et minefelt.
Bjørn Stærk:
Grunnen til at jeg nevnte financialsense.com, var fordi jeg synes nettstedet er et flott eksempel på hva mennesker utenfor mediebransjen kan få til når det gjelder “borgerjournalistisk” nyhetsformidling.
“For meg er hele ideen om å spå framtiden i finansmarkedet helt dødføtt. I blant treffer man, som regel ikke. At det finnes noen som man i ettertid ser faktisk spådde riktig betyr ikke nødvendigvis at de var spesielt smarte.”
Her har vi nok fundamentalt forskjellig synspunkt. Og det synes jeg er ok, for da får vi belyst saken fra to sider. Mitt syn på dette er at veldig mange “fremtidsspådommer” innenfor finans er lett falsifiserbare/målbare. Prisen på kaffebønner går enten opp, ned eller blir værende på samme nivå. De som er dyktige i å forutsi markedsutviklingen tjener mer på sine investeringer, enn de aktørene som tar feil oftere. I finans blir ikke dyktigheten målt ved om man er flink med ord (slik som ofte er tilfellet i akademia), men ved størrelsen på avkastningen. Den som har størst prosentmessig avkastning på sine kaffebønneinvesteringer, er pr definisjon den som forstår kaffebønnemarkedet best. Dette ble kanskje litt overforenklet, jeg forsøker bare å forklare hvordan finans skiller seg fra andre akademiske disipliner, hvor det er mindre målbart om man har rett eller feil i sine påstander.
Men ingen er feilfrie og alle tar selvfølgelig feil av og til, til og med de beste. Derfor er det som du sier lite som er sikkert om fremtiden.
Anonym: “Den som har størst prosentmessig avkastning på sine kaffebønneinvesteringer, er pr definisjon den som forstår kaffebønnemarkedet best.”
Samtidig er det også stikk motsatt: En sannhet i andre fagfelt forblir gjerne en sannhet i en god stund fremover. Men en god investering i dag er ikke nødvendigvis en god investering i morgen, såfremt du ikke innkasserer gevinsten og bruker opp pengene umiddelbart. Jeg tror ellers gjerne på at noen gjetter bedre enn andre — det er en statistisk nødvendighet, og gode teorier kan bedre på oddsen — men du er altså sikker på at du ikke da ignorerer alle de gangene de samme analytikerne bommer? Hvor mye har f.eks. du tjent på å følge rådene fra disse folkene? Du har også noen fundamentale problemstillinger som du ikke slipper unna. Jeg har samme skepsis til deg som jeg ville ha til noen som har funnet en meteorolog som har pålitelige langtidsvarsel. Det hjelper ikke hvor mange eksempler du har på et varsel som stemte, så lenge du ikke også adresserer de fundamentale problemstillingene.
Iallefall tror jeg boktipset mitt vil interessere deg — og engasjere, om ikke nødvendigvis på en positiv måte. ;)
Bjørn Stærk:
Verdien av et nettsted som financialsense.com er for meg, som jeg var inne på tidligere, først og fremst at det gir meg tilgang til annen informasjon enn det som er tilgjengelig i tradisjonelle medier. Noe som etter mitt syn gjør meg bedre informert enn om jeg bare fulgte med i tradisjonelle medier. En annen fordel er at om for eksempel Matthew Simmons ( http://en.wikipedia.org/wiki/Matthew_Simmons ) er i Norge for å gi et foredrag, vil Dagens Næringsliv i beste fall skrive 500 ord om det. Inviterer Jim Puplava Simmons til webradioprogrammet sitt, kan jeg lytte til en samtale med Simmons i 60 minutter, noe som gir meg som nyhetskonsument mye bedre grunnlag for å vurdere Simmons synspunkter. Jeg får høre Simmons fullføre hele setninger, i motsetning til i tradisjonelle medier hvor mange mener det er god journalistikk å ha korte innslag med så mange avbrytelser av intervjuobjektet som mulig.
Mange av de som skriver på financialsense.com har sammenfallende synspunkter i endel sentrale økonomiske spørsmål, og det synes jeg er helt greit. Personlig deler jeg bekymringen mange av skribentene har til det globale oljeforbruket (i forhold til mulig produksjon) og til den massive trykkingen av dollar, som jeg tror vil lede til hyperinflasjon. Jeg nevnte financialsense.com som et eksempel, og andre mennesker med andre interesser vil selvfølgelig har mer interesse av nettsteder med andre tematiske fokus.
Poenget med den opprinnelige kommentaren min til Sigves post var å illustrere at blogging/borgerjournalistikk er egnet til formidling av temaer slik som finans og økonomi.