Klimakrise, matkrise og finanskrise har gitt frimarkedsentusiaster noen identitetsutfordringer. De fordeler seg på tre grupper: de som fornekter at problemene eksisterer, de som fornekter at løsningene finnes og de som mener at alle løsningene egentlig er kapitalisme. Den siste gruppa er det naturligvis dumt og fåfengt å krangle med. Man burde jo helst bare la dem stemme for sosialismen mens de insisterer på at det er kapitalisme. Men det er fryktelig enerverende med folk som aldri kan innrømme at de har feil.i
Helge Ole Bergesen, som var statssekretær i Bondevik II-regjeringa, er av denne enerverende typen. I Samtiden 2⁄09 skriver han at løsningen på alle klimaproblemene har ligget rett foran øynene våre hele tiden: nemlig økte relative priser. Og dette står i sterk kontrast til planøkonomiens forferdelige åk, må vite. Bergesen bruker bensinpris som et eksempel: Han vil ha bensinprisen opp i 25 kr per liter, noe som krever en nær tredobling av bensinavgiften.ii
Det som skjer da, er at folk kjører mindre, og at det blir mer attraktivt å kjøre sykkel og kollektivt, at folk velger jobber der de slipper pendling, og at miljøvennlige toglinjer blir økonomisk lønnsomme. Altså er alt vel. Men det absurde er å fremstille dette som noe fundamentalt annet enn planøkonomi! Her skal altså stortinget bestemme seg for en bensinpris milevis over produksjonspris — kanskje så mye som tusen prosent av produksjonspris. Det er altså en politisk plan om hvor mye bensin skal koste med det eksplisitte formål å kontrollere hvor mye bensin som skal forbrukes. Det er helt åpenbart planøkonomi. Så lenge man aksepterer at politikere bruker avgifter på opp mot 1000 prosent av produksjonspris for å regulere etterspørselen, aksepterer man full demokratisk kontroll over økonomien.
Denne kritikken anførte jeg også mot Kristin Clemets ideer i forrige Samtiden. Hvis kapitalisme er en ideologi som overlater til markedet å styre alt det som politikerne ikke ønsker å styre, er det ingen forskjell på kapitalisme og planøkonomi. Da ender man opp med den intellektuelle kortslutning å anføre at Internett, demokrati og kommersiell luftfart er oppfinnelser bare kapitalismen kunne skape. Det r godt mulig det, så lenge kapitalisme også får dekke alle statsfinansierte, –initierte, –subsidierte og –motiverte initiativer. På samme måte kan kapitalismen redde naturen — enkelt som bare det — hvis kapitalismen skal bety alle politiske vedtak som gjøres i presumptivt kapitalistiske land og som bruker et marked som virkemiddel.
Det er også dobbelt irriterende at disse ideologiens shopoholikere får lov til å boltre seg på akkurat dette området. Kritikken av frimarkedskapitalismen har ikke overforbruk av ressurser som en slags eksotisk bi-kritikk i ideologiens ytterkant. Både økologisk og marxistisk kapitalismekritikk tar nettopp utgangspunkt i at kapitalismens sentrale teser ikke tar inn over seg begrensningene knyttet til ressurser (selv om det er vanskelig å se på marxismen som noe miljøfilosofi av den grunn). Når dette bare føyses bort som om det er noe totalt uvedkommende kapitalismen, er det intellektuell uredelighet.
Fotnoter
- Nå er evnen til å innrømme mine feil langt fra mitt sterkeste karaktertrekk. Men er ikke denne fotnoten i seg selv å innrømme en feil? [↩]
- Og for de som ikke har lest artikkelen i Samtiden og tror at jeg her feilfremstiller Bergesen, så må dere tro om igjen. Artikkelen kretser rundt nettopp dette forslaget, og Bergesen fremstiller det som at han ville ha startet en folkebevegelse for et slikt forslag dersom han var 30 år yngre. Jeg foreslår at han heller melder seg inn i en av de tallrike organisasjonene som har foreslått dette i mange år. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Kapitalismen løser alt! by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Blogger om: Syns kapitalistene skal holde seg for gode for å kalle god planøkonomi for “kapitalisme” http://indregard.no/2009/06/02/kapitalis...
via Twitoaster
@sigvei Synes du driver stråmannargumentasjon. De aller fleste er enige om at forurensning er en markedssvikt som må korrigeres.
via Twitoaster
@areslettan Og forresten: stråmann? Jeg refererer jo bare Bergesens posisjon. Han er høyst virkelig, ingen stråmann.
via Twitoaster
@sigvei Du sier at avgifter for å korrigere negative eksternaliteter er planøkonomi. Stråmannen er uenig i dette. Vedkommende finnes knapt.
via Twitoaster
Disse kapitalistene er nokså virkelighetsfjerne, faktisk, eller supergriske. Begge deler er like ille.
Nå er kapitalisme et stort ord man kan dytte mye inn i, og i blant blir det forvirring når folk dytter inn ulike ting. Så la oss bruke litt andre ord: Når du bekjemper et problem ved å sette en pris på det, og spesielt hvis den prisen rettferdig reflekterer samfunnskostnader ved dette problemet, så er det en markedsvennlig måte å håndtere det på. Du legger til rette for fleksible og individuelle løsninger, og du legger til rette for at folk kan være kreative i hvordan de håndterer problemet.
Når du bekjemper noe ved å nedlegge et klart forbud, eller med kvoter, rasjonering, e.l., så er det ikke en markedsvennlig løsning. Det krever mer byråkrati for å håndtere, og det er større fare for utilsiktete sideeffekter. Ikke dermed sagt at det alltid er galt å gjøre det slik, men man må være klar over ulempene.
Grovt forenklet kan man plassere dette på høyre-venstre-aksen, hvis man må, men det må man vel ikke alltid?
Ellers er jeg litt forvirret av ordbruken din. Finnes det noen som snakker om planøkonomi og marxisme i våre dager, annet enn som stråmenn?
For noen år siden — det husker jeg — var det “sosialisme” å sette priser på husleie. Nå er det altså kapitalisme å bestemme bensinprisen. Frimarkedskapitalisme har aldri tidligere handlet om prismekanismen — den har da vært i bruk i alle land, inkludert Sovjetunionen — men om prinsippet om fri dannelse av priser. Med politisk vedtatte priser er det vel helt åpenbart at dette prinsippet er borte. Jeg forstår ikke hvordan man fortsatt kan anse systemet som kapitalistisk, dersom prisene er fastsatt politisk.
Det skulle tatt seg ut om forskjellen på kapitalisme og kommunisme bestod i hvorvidt politikerne fastsatte priser som ga et visst forbruk eller om de i stedet fastsatte et (maksimalt) forbruk som gir visse priser. Et noe teknisk grunnlag å gjennomføre den kalde krigen på, skulle jeg mene.
Den siste setningen din skjønner jeg ikke helt. Poenget her var å vise at de inngrepene høyresida, representert ved Bergesen, nå foreslår og later som er deres egne ideer, er de samme ideene som de inntil nylig bekjempet. For ti år siden kjempet ikke høyresida for “prisregulering i stedet for kvoteregulering”. Da kjempet de mot regulering og offentlige inngrep i det hele tatt. Når Bergesen deretter forsøker å fremstille et økonomisk system med politisk fastsatte utslipp som “bærekraftig kapitalisme”, mener jeg dette er å uthule samfunnssystemet kapitalisme til å også inkludere samfunnssystemer basert på planøkonomi. Hvorvidt noen bruker begrepet aner jeg ikke, men det er altså ment som kapitalismens motsats.
Så for å oppklare legger jeg følgende i begrepene. Kapitalisme: frie markeder der fri prisfastsettelse og fri produksjon bestemmer utfallet. Planøkonomi: planlagt produksjon der prisfastsettelsen og produksjonsmengden bestemmes politisk.
Selvsagt innser jeg at “kapitalisme” kan bety så mangt. Jeg har jo forstått at Bergesen mener at det kan bety akkurat det man vil. Konsekvensen er at det ikke betyr noenting, og da står jeg igjen med en underlig følelse av at høyresida mangler styrende prinsipper for politikken sin. Men det er mulig at “pris — ikke kvoter” er et slags prinsipp man kan fundere en hel verdensanskuelse på.
Men jeg sier jo selv at jeg heller bør heie på Bergesen. Han sier jo egentlig at en “bærekraftig kapitalisme” bare kan oppstå hvis politikerne får bestemme hvor mye ting skal koste. Han går forøvrig også inn for dyrere parkering i sentra, noe som vel må kunne tolkes som et inngrep i den private eiendomsretten, og høyere bompengeavgifter. Alt dette mener jeg er storslått social engineering, og det er dessuten forslag som den grønne venstresida i politikken har foreslått i mange, mange år.
“Et noe teknisk grunnlag å gjennomføre den kalde krigen på, skulle jeg mene.”
Jeg er fremdeles usikker på hvor du vil her. Det var jo ingen på mainstream høyreside under den kalde krigen som stod for laissez-faire? Og NATO-landene ble jo jevnlig styrt av både sosialister og sosialdemokrater? (Nixon innførte endog priskontroll, til tross for at han var ingen av delene.)
Og du kan vel umulig ha ment at _du_ trodde den kalde krigen handlet om laissez-faire vs planøkonomi? Men hvorfor har du da problemer med å se forskjell mellom de to partene?
Når jeg reagerte på “planøkonomi” var det forøvrig fordi jeg knapt har hørt ordet de siste ti årene, og jeg hadde en følelse av at det fremdeles kun levde i høyresidens stråmannsargumenter. Å trekke marxistenes kapitalismekritikk inn er enda merkeligere. Det må da være totalt irrelevant hva marxistisk teori mener om kapitalisme?
Uansett — jeg tror ikke prinsippet om å innføre betaling for de negative eksternalitetene en påfører omverdenen er veldig kontroversielt blant markedsvennlige og liberale økonomer, (da selvsagt i form av et gebyr e.l., ikke en fastsetting av den endelige prisen.) Kommer du langt nok ut til høyre mener man vel at privat eiendomsrett er løsningen på alle commons-problemer, inkl. køer og miljøproblemer, men det har fint lite med norsk politikk og den kalde krigen å gjøre.
Hele poenget ditt (hva det nå enn er) virker altså noe oppkonstruert. Først definerer du hva høyresiden burde stå for, så antyder du hykleri eller uklarhet når det viser seg at den ikke gjør det. Prinsipper har de visst heller ikke, men kan det hende at du misforsto prinsippene i utgangspunktet? Noen fast definert Høyreside eller Kapitalistisk ideologi finnes uansett ikke — begge ordene kan fylles med nøyaktig hva man vil. Det betyr imidlertid ikke at de som befinner seg på høyresiden eller sier de er for kapitalisme mangler prinsipper. Demokrati er et annet ord som knapt betyr noe som helst i daglig bruk, men man er vel ikke dermed prinsippløs om man kaller seg demokratisk?
dette er ikke vanskelig:
å la forurenser betale for negative eksternaliteter er ikke sosialistisk (og gir heldige markedsignaler)
å bruke priskontroller på boliger for å ta fra de rike og gi til de fattige er sosialistisk (og dumt, det gir uheldige prissignaler som hindrer mer investeringer i boliger, gi de fattige kontanter til bolig istedenfor…)
Aha. Dette understreker i hvert fall poenget mitt om at den dominerende tankegangen i Norge i dag ser ut til å være at forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at kapitalisme er de virkemidlene som fungerer, mens sosialisme er de virkemidlene som ikke fungerer. Det forklarer i alle fall langt på vei forvirringen.
Og jeg som trodde at ideologier handlet om målsettingene og visjonene for fordeling av goder og byrder i samfunnet.
Forresten er det nødvendig for meg å peke på at “prinsippet om at forurenser betaler” er et slagord, ikke en økonomisk teori. Spørsmålet er ikke om forurenser skal betale, men hvor mye han skal betale, evt. hva han skal betale for. Markedet har ingen internalisert prismekanisme som pålitelig kan diskontere verdien av en levelig verden ut over markedsaktørenes levetid (og enkelte mekanismer gjør også at et enda kortere perspektiv anlegges). Altså er det samfunnets egne verdivurderinger — helst demokratiske — som må gripe inn og sette f.eks. utslippstak eller forby enkelte typer forurensende virksomhet.
At man deretter fordeler kutt-byrdene inverst proporsjonalt med hvor mye du er i stand til å betale for forurensing, er et teknisk virkemiddel for å iverksette en slik planøkonomisk korreksjon av markedet.
Mao.: Problemet med forurensing er ikke så overfladisk som at markedet ikke har “riktige” priser for forurensing internalisert. Problemet er at slike priser ikke lar seg avlede på noen annen måte enn ved å vedta dem.
“Og jeg som trodde at ideologier handlet om målsettingene og visjonene for fordeling av goder og byrder i samfunnet.”
Igjen med denne billige sarkasmen. Desto mer jeg leser i denne tråden, desto mer slår det meg at du ikke sier noe særlig dypere enn “høyresiden — grrrr!”
Men om du vil vise noe annet, må du gjerne følge opp kommentarene mine fra tidligere her. Jeg følte vi nærmet oss kjernen av noe, men så ble det stille.
Bjørn Stærk: Det kommer mer, i form av nye bloggposter. Men i tillegg overser du vel at jeg faktisk hadde et ganske så prinsipielt og substansielt argument i tillegg til den ene setninga som er “tongue-in-cheek”. Du må jo også være enig i at kommentatoren over kanskje gjør litt vel enkel prosess av de mange prinsippene som tradisjonelt har vært assosiert med kapitalisme og liberalisme?
“Forresten er det nødvendig for meg å peke på at “prinsippet om at forurenser betaler” er et slagord, ikke en økonomisk teori. ”
Ditt behov for å slå fast det opplagte tyder på en manglende innsikt i hva folk på høyresiden egentlig mener.
Slik du ser ut til å definere begrepet planøkonomisk inngrep er også alle (eller så godt som alle) private, lovlige markeder også en del av en planøkonomi. Fordi transkasjonene forutsetter at noen med et maktmonopol kan sikre den. Dette er en ganske lite fruktbar definisjon da den gjør alle beslutninger om økonomisk politikk foretatt av noen stat, noen sinne til en planøkonomisk beslutning.
“dominerende tankegangen i Norge i dag ser ut til å være at forskjellen på kapitalisme og sosialisme at kapitalisme er de virkemidlene som fungerer, mens sosialisme er de virkemidlene som ikke fungerer”
VEL
det er vel bred oppslutning om for eksempel vårt nesten fullstendig statstyrte utdanningsystem — et system alle må betale for, uansett om de liker det eller ikke — et system der staten allokerer alle ressurser — hvor deltagelse er obligatorisk (med trussel om straff av barnets foresatte om en ikke møter) — hvor alternativene er få og regulerte. Om det er sosialistisk eller ikke er et definisjonspørsmål…
“Slik du ser ut til å definere begrepet planøkonomisk inngrep er også alle (eller så godt som alle) private, lovlige markeder også en del av en planøkonomi.”
Hvis du her mener faktiske, aktuelle markeder er det vel liten strid om at de fleste av de er en del av en blandingsøkonomi, ja.
“Fordi transkasjonene forutsetter at noen med et maktmonopol kan sikre den.”
Nei, maktmonopol er ikke et planøkonomisk element. Det er fullt mulig å tenke seg rene markedsøkonomiske markeder både med og uten maktmonopolsikring.
Det statsbetalte utdanningssystemet vårt er jo helt åpenbart sosialistisk, jeg skjønner ikke helt hvilken relevans det har.
Jeg skjønner at forvirringen deres rundt artikkelen min handler om at jeg gjør tre poenger samtidig:
A) Som jeg nå har påpekt en rekke ganger: alle aktuelle økonomier er blandingsøkonomier. De henter i varierende grad virkemidlene sine fra en liberalistisk/kapitalistisk og sosialistisk/planøkonomisk verktøykasse. I Norge fikk vi en dreining fra sist– til førstnevnte i løpet av 80– og 90-tallet. Nå henter vi frem verktøy fra den sosialistiske kassa igjen, og da er det riktig å påpeke at det er det som skjer.
Bergesens visvas om at priskontroll som sosial ingeniørkunst skulle være en idé fra den kapitalistiske verktøykassa, som bare ingen har kommet på før, bidrar til å tåkelegge at en av årsakene til den politiske impotensen i møtet med klimaspørsmålet skyldes at man i de siste tretti år har bundet seg til stadig flere master som skal forhindre statlige inngrep. Til sterk kritikk fra sosialistene, som nettopp advarte mot miljøproblemer. (Og finansuro, men la oss ikke ta den også.) Disse mastene er kjent som WTO, GATT, EØS, privatisering av statsbedrifter, konkurranselovgivingen osv.
B) Man kan få inntrykk gjennom historieskrivingen at det går et veldig skarpt skille mellom kommunistiske/sosialistiske og kapitalistiske land. Jeg mener dette skillet er tøvete, og at vi i realiteten snakker om en kontinuum over flere akser. Men den vestlige dikotomien kapitalistisk-kommunistisk har bidratt til å delegitimere en rekke virkemidler som vi kommer til å trenge i fremtiden. Derfor reiser jeg denne “nit-picking”-debatten for å påpeke at Bergesens “bærekraftig kapitalisme” i realiteten er “liberalisme ispedd kraftige sosialistiske inngrep”. Når vi ikke snakker om en dikotomi mellom to hele systemer lenger kan vi heller snakke om hvor grensen skal gå, og da bør det ikke la seg gjøre å diskreditere noen deltakere i debatten fordi de er “kommunister”. Vi er alle kommunister. Til en viss grad.
C) Jeg påpeker også at “forurenser betaler” ikke er teknisk-økonomisk, men et verdispørsmål. Det er en markedssvikt, men det finnes ingen riktig løsning på hva det bør koste å forurense. Økonomi som fag gir ikke noe svar på dette spørsmålet. Løsningen på problemet er derfor at noen beslutter hvor mye det skal forurenses. Jeg kan vanskelig tenke meg noe som smaker mer av planøkonomi enn at den mest grunnleggende forutsetningen fastslås av en stat.
På Twitter kritiserer Are Slettan denne artikkelen for å drive stråmannsargumentasjon. Som han sier: “De aller fleste er enige om at forurensing er en markedssvikt som må korrigeres”.
Men det er en markedssvikt som kapitalistisk ideologi ikke er i stand til å korrigere. Hvor mye skal en forurensing koste? Det avhenger av en rekke verdispørsmål: hvor mye egenverdi har ren natur? Hvor stor depressiering skal vi ha på forurensing — altså hvor mye skal vi betale neste generasjon for vår egen forurensing? Fri prisdannelse i et slikt system er umulig ettersom verken trær, dyr eller fremtidige generasjoner kan komme til markedet for å by opp prisen på forurensing. Konsekvensen er at staten må bestemme hvor mye forurensing vi skal ha (cap-and-trade) eller hvor mye forurensing skal koste (som gir det samme i invers). Dette er ingen teknisk korrigering av en defekt ved markedet — det er en aktiv, poltisk prioritieringshandling.
En ting er når man gjør inngrep i markedet som å forby bygging av hytter i Oslomarka eller nekte folk å bestikke politifolk for å få kjøre fortere. Det er forsåvidt forståelig at folk vil hevde at vi har kapitalisme selv om vi har noen slike begrensninger. Men inngrep for å kvotebelegge eller prise energiforbruk har innvirkninger på absolutt all økonomisk virksomhet. Da blir begrepet “bærekraftig kapitalisme” absurd, fordi vi i realiteten snakker om at man oppretter bærekraftighet ved å gå bort fra kapitalisme på noen av de mest sentrale markedene. Det gjenstående er kanskje kapitalisme, men de kapitalistiske grunnprinsippene har altså måttet forkastes for noen av systemets mest sentrale varer for å gjøre systemet bærekraftig.
Og hvis det er fordelaktig å gjøre slike inngrep på ett område, hvorfor ikke på alle? Etter mitt skjønn er kapitalistisk ideologi under sterkt press av denne utviklingen, og det irriterer meg at ideologene selv heller later som om de aldri faktisk har ment at fri prisdannelse i energimarkedet er en sentral del av en kapitalistisk verden.
For å unngå stråmannskritikken hjelper det ikke å formulere argumentet ditt på nytt. Du må komme med konkrete eksempler på hvem du tenker på, eventuelt snevre inn påstanden fra “høyresiden” til f.eks. “partiet Høyre i etterkrigstiden”.
Det er alltid litt merkelig å møte argumentasjon av typen: “Siden du tilhører gruppe X står du for Y. Her er hvorfor Y er feil. Derfor må du nå mene Z.”
I slike tilfeller er en bedre strategi ofte: “Hei, jeg ser at du tilhører gruppe X. Stemmer det at du står for Y, eller har jeg misforstått?”
(Det mest tragikomiske eksemplet på slik argumentasjon er forøvrig islamofober som nærmest forsøker å overbevise muslimer om at de bør bli terrorister, fordi det er det Islam _egentlig_ handler om.)
OK. Med høyresiden mener jeg partiet Høyre og alle de andre norske partiene til høyre for dem i etterkrigstiden. I tillegg mener jeg tankegangen har hatt solid innslag i Arbeiderpartiet. Det er jo selvsagt sjokkerende at jeg bare har antatt at en slik definisjon av høyresiden uten å definere den.
Men forøvrig henviser jeg til kapitalismen som ideologi. Maktpragmatiske partier er sjelden særlig gode studieobjekter for ideologi. Det er lov å hevde at kapitalistisk ideologisk tankegods tar feil selv om partiet Høyre i Norge ikke har gått inn for politikken.
Hvorfor sarkastisk? Stråmannargumenter er alltid en fare i politiske debatter. Den eneste måten å sikre seg mot å begå en stråmann er å alltid, når man kommer med generelle beskrivelser av en gruppe, være forberedt på å støtte opp påstanden med konkrete fakta, data, anekdoter, e.l. Hvordan kan du ellers vite at du har rett?
“Det er lov å hevde at kapitalistisk ideologisk tankegods tar feil selv om partiet Høyre i Norge ikke har gått inn for politikken.”
Spørsmålet her er hvor godt du i det hele tatt kjenner til “kapitalistisk ideologisk tankegods”. Jeg er usikker på hva den kapitalistiske ideologien er for noe, jeg har aldri hørt om den, (like lite som jeg har hørt om den demokratiske ideologien). Men jeg vet ca hvem du tenker på, og mitt inntrykk er at du vanskelig finner mange eksempler derfra på ideen “negative eksternaliteter skal aldri håndteres ved å flytte kostnadene over på de som forårsaker problemet”.
Derimot finner du mye spennende hvis du beveger deg bort fra kapitalistiske ideer som sådan, og over til andre ideer som ofte befinner seg på høyresiden. I Norge er f.eks. FrP for kapitalisme, men også et bilparti, som både mener at bilisme ikke er et problem, og at løsningen på problemene den eventuelt medfører er mer og bedre veier. De er ikke engang overbevist om at det er noen klimakrise. Du finner tilsvarende eksempler i mange land: Noen ser et problem, andre mener det ikke er så farlig. Ofte er store firmaer (“kapitalister”) blant de som hysjer ned problemer de selv forårsaker, men jeg antar det ikke var dette du hadde i tankene. Det finnes jo ingen mindre pålitelige venner av det frie markedet enn nettop kapitalister.
Men poenget mitt er ikke mer sofistikert enn at hvis det ikke reelt er en markedsavgjørelse som avgjør prisen på forurensing, men hvorvidt man politisk “anser det som et problem”, så er den kanskje viktigste beslutningen i en produksjonsøkonomi (energiforbruket) plutselig legitimt underlagt demokratisk kontroll. Hva er da skrankene mellom dette og full kommunisme? Og følgelig mener jeg det er en tilsnikelse å hevde at løsningen på klimaproblemet er mer kapitalisme: hvis kapitalisme ikke lar seg definere på en substansielt annerledes måte enn kommunisme, kan man like godt si at løsningen er kommunisme.
“Hva er da skrankene mellom dette og full kommunisme?”
For meg er dette et spørsmål som sier noe om din mangel på kunnskap om de økonomiske teoriene du avfeier med merkelappen kapitalisme. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne med et svar — det finnes ingen på høyresiden unntatt muligens anarkokapitalister som mener at staten ikke har noen som helst rolle i økonomien. Anarkokapitalistene argumenterer som du gjør her — hvis staten kan gjøre litt, hvor går da grensen? Men det er ingen andre som har det problemet. Dette handler altså om at du selv ikke ser forskjellen, og gjør din egen uvitenhet til et argument om “høyresiden” og “kapitalismen”.
“Og følgelig mener jeg det er en tilsnikelse å hevde at løsningen på klimaproblemet er mer kapitalisme”
Ideen her er vel at man plugger problemet med utslipp av klimagasser inn i markedsøkonomien, vha en slags adapter. Med det håper man å få utbytte av de effektene markedet ofte forårsaker, som å finne optimale tilstander og uventete løsninger. Dette er altså en markedsvennlig løsning — ingen påstår at staten ikke er involvert, men kun ved å formulere utfordringen på en måte markedet kan håndtere. Det er litt som å si: “Her er 1000 milliarder kroner. De gir vi til det første firmaet som sender et menneske til Mars.”
Men selv andre, mindre markedsorienterte løsninger på problemet er ikke dermed i strid med prinsippene til den norske høyresiden, som det tross alt var snakk om her. Det er stor forskjell på den norske høyresiden og markedsliberalismen. Forskjellen går på ulik vektlegging av politiske prinsipper. Så når du påpeker at Høyre ikke alltid i alle sammenhenger er mot enhver form for statlig tilstedeværelse i samfunnet, så sjokkerer det ingen.
Hm, din avvising av min argumentasjon med at “det er ingen andre som mener dette” er en slags omvendt stråmann. Fordi jeg, i dine øyne, er alene om å mene det, er det galt?
Jeg har ingen problemer med at et parti sier at blandingsøkonomi er bra — at vi trenger elementer fra markedsøkonomi og planøkonomi; elementer av frislipp og elementer av demokratisk styring. Mitt anliggende har aldri vært å bevise at Høyre er et rent markedsliberalistisk prosjekt.
Men det er likefullt riktig, mener jeg, å peke på at partiet Høyre ledet an i en kraftig liberalisering og markedsretting av det norske økonomiske systemet i løpet av åttitallet. De erstattet mange av den planøkonomiske elementene med markedsøkonomiske, og flere ønsket å gå lengre enn det som faktisk ble gjort.
Når vi nå står foran et større problem, er tiden kommet for å hente inn de planøkonomiske elementene. Men for å beholde egen ideologiske renhet, fremstiller Helge Ole Bergesen dette i Samtiden som om han har kommet på en lur og kapitalistisk idé som ingen har tenkt på før. Det er bedrag eller uvitenhet. Priskontroller i energisektoren har alltid vært en del av en planøkonomisk verktøykasse, og i alle år vært forfektet av miljøbevegelsene på venstresida.
Det tar slik jeg leser historien til orde for en reversering av de prinsippene som ble kjempet frem av partiet Høyre m.fl. gjennom åttitallet, og det kommer som en reaksjon på en krise som datidens kritikere av liberaliseringen advarte mot. Dette ligner derfor, i svært sterk grad, på at de tok feil.
Men for all del, det er jo fortsatt bare en understrøm av Høyrefolk som mener at man må gjøre slike grep for å redde miljøet. Så det er kanskje galt av meg å anklage dem for å være prinsippløse. De er prinsippfaste, dog virkelighetsfjerne.
“Hm, din avvising av min argumentasjon med at “det er ingen andre som mener dette” er en slags omvendt stråmann. Fordi jeg, i dine øyne, er alene om å mene det, er det galt?”
Poenget mitt var at du beskriver høyresidens prinsipper på en måte som ingen på høyresiden vil kjenne seg igjen i. Du antyder at høyresiden er mot enhver statlig manipulasjon av markedet. Det er det ingen — spesielt ikke i Norge — som er. Videre antyder du at høyresiden nå viser seg (til ingens overraskelse) å støtte slik manipulasjon er det ingen prinsipper som lenger skiller dem fra kommunister. Det er det kun anarkokapitalister som mener.
Du river altså ned en høyreside-stråmann. La meg snu på det:
Venstresiden har i alle år snakket om det slemme markedet, men nå viser det seg at opptil flere Arbeiderparti-politikere synes det er greit at vi har et privat næringsliv. Det viser det seg altså at liberalistene hadde rett hele tiden. Hva er det nå som skiller AP fra DLF? Dette vitner om en mangel på prinsipper på venstresiden.
“Priskontroller i energisektoren har alltid vært en del av en planøkonomisk verktøykasse, og i alle år vært forfektet av miljøbevegelsene på venstresida.”
Nå er det mange former for markedsmanipulasjon. Å låse priser er f.eks. ikke en markedsliberal idé. Det er derimot å dytte negative eksternaliteter inn i prisen.
“Dette ligner derfor, i svært sterk grad, på at de tok feil.”
Javisst. Jeg sier ikke at partiet Høyre i alle år har hatt rett i etthvert spørsmål, både før og etter at de har skiftet mening. Det jeg sier er
1) at det ikke finnes noen uforanderlig og enstydig Høyreside eller Kapitalistisk ideologi. “Høyre” og “venstre” endrer seg fra tiår til tiår, og fra land til land, (for 70 år siden var nazistene Europas høyreside, og kommunistene Europas venstreside, uten at noen av disse har særlig til felles med nåtidens høyre og venstre.) Kapitalisme er på sin side et økonomisk system, ikke en ideologi, og det er et system alle partier til høyre for Rødt i dag støtter, men med varierende grad av statlig inngripen.
2) at markedsliberalistiske ideologer (som påvirker, men ikke styrer, norsk høyreside) ikke ser noe prinsippielt galt i å plassere miljøkostnader på forurenseren, og lignende manipulasjon av markedet.
Og hvem har _ikke_ endret oppfatning om miljøvern de siste 50 årene? Høyresiden har vært tregere enn andre, men det er ingenting essensielt venstresideaktig i å bevare miljøet. Det som har skjedd er altså at høyresidepolitikere sier “Hm, miljøvern er visst et alvorlig problem allikevel, la oss se om det er noen måte vi kan utnytte markedsmekanismer for å håndtere det.”
Jammen .. de har skiftet mening! De tok feil! Javisst. På den store poengtavlen i Himmelen har miljøvern gitt Venstresiden ett poeng. Hva skal jeg si? Gratulerer?
takk bjørn, nå sparte du meg for en lang kommentar til…
[…] skrev en kommentar til en kommentator som mener at jeg bør lese mer og skrive mindre. Nå har det seg slik at jeg […]