indregard.no

Irske medier rap­por­te­rer nå at Lis­boa­trak­ta­ten kan bli ved­tatt i en ny folke­av­stem­ning. Som kjent sa irene og neder­len­derne nei til EUs nye grunn­lov, og sendte der­med EU ut i en eksis­ten­si­ell krise. Utfal­let av den kri­sen ble egent­lig bare en ny runde rati­fi­se­ring, der trak­ta­ten ble spe­sial­de­sig­net for å unngå folke­av­stem­nin­ger. Men irene kunne ikke komme unna med en behand­ling i parlamentet.

Nå mel­des det om klart fler­tall for rati­fi­se­ring, etter at finans­kri­sen har jek­ket ned irene noen hakk. Men se på spørs­må­let som ble stilt respondentene:

In the light of the com­mit­ment to allow Ire­land to retain an EU Com­mis­sio­ner under the Lis­bon Treaty, along with legal gua­rantees to deal with other Irish con­cerns on neut­ra­lity, abortion and taxa­tion will you vote Yes or No in the second refe­ren­dum on the Treaty later this year?

For det første er selve fak­toi­dene i denne spørs­måls­for­mu­le­rin­gen mulige å stille spørs­mål ved. Den irske nei­si­den mener for eksem­pel at de nevnte legal gua­rantees ikke er verd noe som helst i en fak­tisk retts­sak. Men mye vik­ti­gere: Hvis du ønsker å få et ærlig, viten­ska­pe­lige uttrykk for hva irer ville stemt der­som de skulle stemme over trak­ta­tene nå, er det helt menings­løst å nevne en rekke argu­men­ter først. Da hadde det vært uover­truf­fent å spørre “hva ten­ker du å stemme?”.

Men mediene har en slags tra­di­sjon for å enga­sjere seg i enkelte saker, mens de tvi­hol­der på nøy­tra­li­te­ten som prin­sipp i andre. Her er det åpen­bart at avi­sen for­sø­ker å slå to fluer i en smekk: de får både kom­mu­ni­sert til vel­gerne at de mener de legale garan­ti­ene er vesent­lige argu­men­ter for rati­fi­se­ring og de får pre­sen­tert en slags kon­di­sjo­nell stem­nings­rap­port (hva er stem­nin­gen for­ut­satt at garan­ti­ene er gode?) som en fak­tisk stem­nings­rap­port. I neste omgang bidrar dette til å brenne fast bil­det av garan­ti­ene som nett­opp gode og avgjørende.

Det er samme tak­tik­ken Civita benyt­ter når de spør folk om de ville ha stemt på Høyre der­som Høyre sam­ar­bei­det med FrP. Slike kon­di­sjo­nelle spørs­mål er sær­de­les ueg­net til spørre­un­der­sø­kel­ser, fordi majo­ri­te­ten av besva­rerne aldri har tenkt grun­dig over argu­men­tene knyt­tet til denne for­ut­set­nin­gen. Der­med utgjør selve spørs­må­let en slags ensi­dig argu­men­ta­sjon for for­ut­set­nin­gen: når spørs­må­let blir stilt av en alvor­lig og seriøs inter­vjuer, høres det jo ut som en god idé. Det er enkelt å vise denne effek­ten gjen­nom for­søk, og det er ingen tvil om at det påvir­ker inter­vju­ob­jek­tene slik at resul­ta­tet blir totalt urea­lis­tisk. “Ville du brukt kol­lek­tiv­trans­port mer der­som det ble bil­li­gere” og “ville du betalt mer skatt der­som det ga bedre syke­hus og sko­ler” er andre eksemp­ler på spørs­mål som gir denne typen ubru­ke­lige svar.

Via Charlemagne’s note­book.

Mer å lese om dette fin­ner du i en bok jeg gjerne anbe­fa­ler: Fow­ler, F.J. (1995): Impro­ving Sur­vey Questions.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

• Tre noti­ser
• Spørs­måls­for­mu­le­rin­gen
• Null­parti­sys­te­met: En innsidebeskrivelse
• Sam­ar­beid
• Cre­epy regist­re­ring av blogger

The Godt eksem­pel på menings­må­lings­makt by Sigve Indre­gard, unless other­wise expressly stated, is licensed under a Crea­tive Com­mons Attribution-​​NonCommercial-​​ShareAlike 3.0 Nor­way License.