Nei til dilemmaer!
av Sigve Indregard
Bertolt Brecht av Sebastian Niedlich. CC-BY-SA-NC
Erst kommt das Fressen, dann kommt die Moral.
- Bertolt Brecht, 1928.
Minervas scenekunstkritiker Nicolai Strøm-Olsen har sett Bertholt Brechts Det gode menneske frå Sezuan på NationalteateretDet norske teatret, og han er uhyre misfornøyd. Jeg har ikke sett det selv, og skal derfor ikke uttale meg om scenografi, regi, tempo og kostymer, som ifølge Strøm-Olsen er riktige etter en for meg ukjent fasit for Brecht-stykker, men samtidig kjedelige, trege og lite troverdige.
Stykket kjenner jeg imidlertid, og jeg kan derfor si litt om hans mer politiske innvendinger. Det er ikke vanskelig å være enig med Strøm-Olsen i at Brechts stykker fortjener å analyseres politisk. Det er selvsagt politiske budskap. Gjennom Det gode menneske… settes mange såkalte “verdispørsmål” på spissen: Hva betyr det egentlig å være god? Er det onde menneske patologisk, medfødt eller korrumpert? Er det onde mennesket en sosial nødvendighet?
Strøm-Olsen bruker mange ord — også i Dagbladet — på å avsløre at Brecht skriver teater av politisk betydning, og irriterer seg over at anmelderne i andre organer ikke vurderer det politiske budskapet. Det interessante er mot hva slags teater dette eventuelt skulle kontrasteres; letingen etter teater som ikke har noe politisk budskap og ikke kommuniserer verdier vil bli lang og fruktløs. Altså: finnes det upolitisk teater?
Svaret er trolig dette: hvis det finnes upolitisk teater, er det elendig teater. God kunst er god kunst nettopp fordi det rører ved våre holdninger og verdier. Og våre holdninger og verdier er kilden, eller bør i det minste være kilden, til våre politiske prioriteringer.
Dersom moralen i Det gode menneske… hadde vært at alle mennesker kan bli gode dersom de bare starter en liten bedrift, ansetter noen folk og gir til veldedighet, slik for eksempel deler av Les misérables kan forstås, har jeg en mistanke om at Strøm-Olsen ikke ville hadd så mange innvendinger mot at stykket ble diskutert ut fra teaterfaglige kriterier.
Har jeg rett i det, er det altså grunn til å tro at vi ikke egentlig har å gjøre med en kritikk av teatre som setter opp Brecht, slik det tilsynelatende kan se ut, men en uenighet med Brecht. Det er greit nok. Det ville jo være liten grunn til å sette opp teatre for å drøfte moralske spørsmål alle er enige om svaret på. Men Strøm-Olsen nærmer seg altså en kritikk av at stykkene blir satt opp i seg selv, ut fra premisset om at dette er sosialistisk propaganda og smaker av 70-tallet. Det er noe ganske annet.
Men vi lar det ligge. Over til uenigheten. Også her gjør Strøm-Olsen det usedvanlig enkelt for seg selv. I stedet for å diskutere det moralske dilemmaet som stykket presenterer — som for eksempel kan beskrives som at i vår streven etter å bevare oss selv kan vi alle tvinges til å gjøre handlinger vi selv ville vurdere som umoralske — velger han å post hoc avskrive stykket med henvisning til at forfatteren forsvarte kommunismen i DDR — ti år etter.
Logikken ser ut til å være slik: Fordi Brecht støttet DDRi og skrev teater med budskap er Brechts budskap moralsk ekvivalent med å støtte DDR. Det er tilsvarer ganske presist å hevde at Sult og Victoria er nazipropaganda.
En ting hadde vært om Det gode menneske… var et stykke som eksplisitt oppfordret alle til å slutte rekkene bak DDR eller Sovjet. Men stykket er skrevet i 1942, og det behandler ikke kommunisme eksplisitt. Det spør seg selv om folkelige, vanlige, umoralske handlinger kan være et resultat av det samfunnssystemet de vokser frem i. I 1942 er spørsmålet, i Tyskland, av en temmelig akutt karakter. Det er et helt åpenbart moralsk problem. Det er også intenst aktuelt i våre diskusjoner om terrorister, islamister, soldater som tisser på muslimer og hvorvidt vi skal drive oljeutvinning med begrunnelse i at hvis vi ikke gjorde det, ville andre gjøre det enda mer umoralsk.
Du skal etter mitt syn være utrolig ensporet for å bare se i Sezuan en propaganda for Sovjet. Stykkets tema er et evig moralsk dilemma, ikke minst internt i kommunistiske samfunn. Og skal du først ha med konteksten, er det kanskje lurt å se på noen Brecht-sitater der kommunistiske ledere får på pukkelen (med Brechts karakteristiske, dobbeltbunnede formuleringsevne):
Dess mer uskyldige [de tiltalte i Moskva-prosessene] er, jo mer fortjener de å bli skutt.
The Secretary of the Writers Union
Had flyers distributed in Stalin Way that said
That the People had frivolously
Thrown away the Government’s Confidence
And that they could only regain it
Through Redoubled Work. But wouldn’t it be
Simpler if the Government
Simply dissolved the People
And elected another?
Påstanden jeg kommer med er denne: Det finnes altså, muligens, ikke en monolittisk enhet som heter “kommunisme”, der alle som har vært i berøring med den er smittet og som gjør deres vurderinger og spørsmål besudlet.
Monologen som avslutter stykket på NationalteateretDet norske teatret er en av flere mulige avslutninger på stykket. Den er skrevet på et senere tidspunkt — så vidt jeg kan forstå i 1948, men her er jeg på litt tynn biografisk is. I monologen insisterer Brecht på at vi må lage et samfunn som gjør det mulig for folk å være gode. For Strøm-Olsen ser dette ut til å ha en veldig bestemt tolkning: ettersom hovedpersonen ble ond idet hun skaffet seg en fabrikk og utnyttet folk til å arbeide for seg, er moralen at alle må være undertrykte for å være gode.
Men det moralske budskapet er jo vesentlig mer komplekst enn som så. Årsaken til at hovedpersonen blir ond, er jo et forsøk på å redde seg selv fra undertrykkingen. Brechts budskap kan altså her like gjerne fremstilles som at vi må skape et samfunn der man ikke trenger å utnytte andre for å redde seg selv — der det å være fabrikkeier ikke impliserer at man utnytter andre. Satt i den konteksten, snakker Brecht her om minstelønn, foreldrepermisjon, sosialhjelp, forbud mot barnearbeid og subsidiering av utdanning.
Brechts stykke er ikke noe forsvarsskrift for DDR, eller stalinisme, eller kommunisme. Det trekker opp et etisk dilemma. Det overlater til og med tolkningen til tilskueren. I min lesning fordi det er nettopp det som er utfordringen for ethvert tenkende menneske: hvilket samfunn skaper en virkelighet der det ikke er en motsetning mellom overlevelse og moral. I Strøm-Olsens lesning er dette fordi “selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god”. Men den konklusjonen kan du ikke komme til av å se stykket for seg selv. Den konklusjonen drar han fordi han vet hva Brecht ville svart.
Slik tar man altså politiske budskap på alvor gjennom Minervas anmelderi. Ikke la budskapet utfordre deg, det kommer fra en kommunist. Angrip mannen, vi liker ikke ballen. Nei takk til moralske dilemmaer som utfordrer oss.
Fotnoter
- Noe som forøvrig er et historisk spørsmål som jeg har lyst til å si følgende til: “you might find it’s a bit more complicated than that”. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Og nevnte jeg forresten tittelen på slakten — “Commies ain’t cool”? Minerva har med det begynt en regresjon til Unge Høyre-stadiet i den konservatives livsløp. Freud er på saken.
Til orientering: Stykket spilles på Det norske teatret, ikke Nationaltheatret.
Ah, takk.
Selv kan jeg si mye pent om den nye generasjon H-folk (slike som TR Isaksen og Astrup), men et tilbakefall til 80-tallets retorikk er bare pinlig (akkurat som håret og fargene fra den gang da).
Brecht var vel aldri borger av DDR?
Brecht foreslo i en berømt formulering at regjeringen burde oppløse folket og skaffe seg et nytt:
Wäre es da
Nicht doch einfacher, die Regierung
Löste das Volk auf und
Wählte ein anderes?
Nei, han var vel østerriker. Og jeg tror jeg siterte det samme verset som deg i teksten over ;-)
Skumlesingens iboende fallgruber :)
Jeg er helt enig når det kommer til Brecht, men …
“…alle mennesker kan bli gode dersom de bare starter en liten bedrift, ansetter noen folk og gir til veldedighet, slik for eksempel deler av Les misérables …”
… er da en *meget* spesiell tolkning av Jean Valjeans moralske utvikling!
Ja, altså, derav modifikatorene “deler av” og “kan tolkes” beyr. Det er dog riktig, tror jeg, å si at Jean Valjeans karriere som fabrikksjef og borgermester er ment å være epitomet på hans gjenfødsel som et lovlydig menneske etter å ha mottatt frelsen hos den gamle presten, selv om Hugo også gir oss anledning til å sympatisere også med den moralske, men ikke lovlydige, versjonen. Det som halter i min sammenligning er vel at Valjean ikke på noe tidspunkt kan sies å handle særlig ondt.
Jeg synes du er for snill med Brecht, gode Indregard.
Du skriver: “Men det moralske budskapet er jo vesentlig mer komplekst enn som så. Årsaken til at hovedpersonen blir ond, er jo et forsøk på å redde seg selv fra undertrykkingen.”
Men spørsmålet er om dette egentlig er komplekst. I stykket “drøftes” dette temaet på en ekstremt enkel og banal måte. Karakterene er enkle typer. Moralen er svært enkel (god vs ond) osv. Jeg lærer ingenting interessant om temaet fra stykket.
Merk: Jeg har ikke lest stykket, bare sett forestillingen på Det Norske Teatret.
Og til det politiske: Du konstruerer litt for enkle stråmenn. Spørsmålet er om det politiske budskapet i stykket (opprør) er interessant. Mitt inntrykk er at det er like enkelt som den moralske refleksjonen. Altså banal. Sosialistisk propaganda.
Kan ikke se at du utfyller dette. Å si at det handler om minstelønn og foreldrepermisjon, som du gjør, er det samme som å si at setningen: “Alle må ha det godt” handler om minstelønn og foreldrepermisjon. Du gjør det banale mer intelligent enn det fortjener.
Jeg har stadig ikke sett stykket, men jeg har *veldig* vanskelig for å tro at de eksplisitt har banalisert moralen i *historien* slik dere redegjør for. Moral kommuniseres vanligvis ikke gjennom enkle oppsummeringer, og jeg vet jo at dere vet dette. At kvinnen blir ond når hun blir fabrikkeier impliserer ikke at moralen er at “undertrykte er gode”. Så med mindre noen fra teatret kom inn i stykket på dette tidspunktet og forklarte dere at det var slik dere skulle forstå stykket, velger jeg å holde på min teori om at dette er slik dere velger å tolke stykket.
Brechts moralsyn nærmer seg et kristent-protestantisk, på den måten at “alle er syndige”. Løsninger på problemet med at vi alle er rovdyr, snyltere, syndere, og til syvende og sist lever godt på andres lidelse er et grunnleggende moralsk problem. Det var det jeg mente med henvisningene til at velferdsordninger vel så mye som kommunisme kan settes opp som “veier ut”. Poenget med å si dette er selvsagt ikke at moralen i stykket er velferdsordninger. Poenget er at det grunnleggende problemet — det moralske dilemmaet — som tas opp i stykket, har anvendelse på andre spørsmål enn “kommunisme eller ei”.
Det er godt mulig stykket er for banalt for din smak, selv om jeg vanskelig kan forstå noe annet enn at det er din egeninduserte tolkning som banaliserer det. Det er likevel noe annet å si dette enn å si det NSO gjør; at det er problematisk at det settes opp og anmeldes uten å kommentere “budskapet” (i bestemt form entall).
Ser poenget ditt. Enig i at det moralske budskapet har en bredere gyldighet utover det politiske (sosialistiske / kommunistiske), selv om det er elementer i stykket som selv penser det inn på det sporet.
Hvorvidt den moralske refleksjonen / dilemmaene er interessante eller banale, blir vel et skjønnsspørsmål. Vi burde nok sett det sammen og diskutert over en pils etterpå!
Jeg tror ikke jeg prøver å være vanskelig. Jeg forventet bedre da jeg kom inn i teatersalen, og var oppriktig forundret over at det var så “enkelt”. Men kanskje har jeg oversett noe…
Indregard; jeg har naturligvis ingenting i mot at du er uenig med meg. Hvis du mener at jeg har en forenkel tolkning av Det Gode Mennesket fra Sezuan, så er det ok, men jeg legger ved en link til hvordan teateret presenterer det:
http://www.detnorsketeatret.no/PressRoomDetails/tabid/136/Heading/1/PressId/2308/Default.aspx
Her er ingen dilemmaer, og det er det heller ikke i presseomtalen i stykket. Mitt poeng er at det er en presentasjon med ganske klare politiske føringer og at media kjøper den rått, uten å problematisere innholdet, som jeg personlig mener er problematisk.
Til orientering, skal gjerne sette både Les Mis og Tom Stoppard stykker inn i en kontekst som fremhever det liberale demokrati til fordel for sosialisme.