Tabuhuhu
av Sigve Indregard
Smell the coffee? an Wanderer’s Eye på Flickr
Ved en pussig tilfeldighet fikk saker om såkalt hverdagsrasisme dobbel uttelling som store mediesaker i løpet av forrige uke. Først ute var Frode Øverlis kannibaltegning, deretter Plumbos mokkamann.
Det er lett å være enig i at dette er småsaker. Rasisme, i den strafferettslige forstanden, handler om å agere som om menneskeverdet til ulike (mer eller mindre oppdiktede) raser er forskjellig. Men hverdagsrasisme er noe annet: det handler om å basere sin fortolkning av verden på stereotypier og fordommer om hvordan mennesker er, basert på for eksempel deres rase, religion eller etnisitet.
Jeg er enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo-mannen viser frem er problematiske. Øverlis vitsetegning ville for eksempel aldri — aldri — stått på trykk i en større amerikansk avis. Den historiske situasjonen der er annerledes. Jevnlig kan amerikanske tv-show vise frem såkalte “what the fuck”-moments fra europeiske humorprogrammer som benytter seg av såkalt blackface, der hvite menn farger seg svarte og synger eller danser. Dette er fullstendig tabu i Amerika, fordi blackface er et viktig symbol på infantiliseringen og utestengelsen av svarte fra skuespilleryrket. Det samme gjelder vitsetegninger som fremstiller svarte som dyriske, kannibaliske, primitive, dumme, late osv.: de er ikke morsomme, fordi det er så kort tid siden de var majoritetens argumenter for undertrykking.
Men likevel: disse sakene er små. Det er ikke umulig å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet. Men det er også fullstendig mulig å oppfatte den som uskyldige uttrykk for manglende kunnskap om hva som sårer.
Så spørsmålet er hvorfor. Hvorfor velger de selvutnevnte gode krefter konsekvent å reagere sterkest når det er slike vage symboler på rasisme som dukker opp? Det er to interessante problemstillinger her.
Det ene er det rent materielle: det er naturligvis mye verre og viktigere at folk med utenlandskklingende navn ikke engang blir innkalt til intervju — og at kommentatorer i VG mener det er helt greit fordi hun kjenner en sløv somaler. Det andre er det rent strategiske: ved å agere konsekvent som holdningspoliti formidles et budskap om at det er noen ting det ikke er lov å mene eller si. Det skaper et gigantisk backlash. Store deler av den noe brokete forsamlingen av “folkedyps-høyre” — kan vi kalle dem harry-høyre? — baserer sin politiske overbevisning på nettopp dette. De kaller det politisk korrekthet.
Det mer beleste og ekstreme høyre baserer også sin verdensanskuelse på politisk korrekthet. Første kapittel i Anders Behring Breiviks 2083 er et langt essay om nettopp politisk korrekthet. I denne versjonen er PK et nøkkelelement i konspirasjonen: samtidig som de snikete kommunistene forsøkte å skape egalitære samfunn gjennom økonomiske systemer, forsøkte de også å viske ut alle forskjeller mellom folk gjennom kulturen. Det er dette som er opprinnelsen til begrepet kulturmarxister, altså en konspirasjon av tenkere, universiteter og etter hvert hele universitetsfag som aktivt forsøker å drive kulturell ingeniørkunst.
Avstanden fra harry-høyre til de islamofobe Eurabia-skribentene er selvsagt lang. Jeg forsøker ikke å si at det er noen link mellom disse fenomenene. Men poenget er at nettopp denne følelsen av kulturell kontroll, at det finnes en sensur av holdninger, er en veldig sterk ytre fiende både Fremskrittspartiet og Fjordman vet å bruke for å skaffe oppslutning.
Og det er heller ikke begrenset til høyresiden. Nisjepartiene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er på sitt beste fremragende på å ri på offerrollen som representanter for kulturelt undertrykte ofre for kultureliten. I Rødt finner vi en betydelig kritikk av den kulturelt fremmedgjorte posisjonen til Jens Stoltenberg — selv om denne kritikken har litt begrensa troverdighet oppi alle Rødts mastergrader. Slavoj Žižek har gjort politisk ukorrekte vitser til et varemerke.
Bak fasadene slenger også de dannede rundt seg med politisk ukorrekte vitser. De handler kanskje om Per Sandberg, eller for den saks skyld om eldre, rike menn og familiens au pair. Eller de handler om religioner og folkegrupper. Kanskje handler de til og med om fittehøl og mokkamenn. Det er absurd å se for seg at det er disse vitsene i seg selv som er problemet. På sitt beste er slike vitser forsøk på å ufarliggjøre, leke med og utfordre sine egne holdninger. På sitt verste er de bare dritt hjernen må få ut. Det er å anbefale å ikke tømme hjernen for slik dritt mens du er sammen med mange andre mennesker. I det minste bør man forsøke å unngå å være på nasjonal, direktesendt TV.
Men tilbake til saken: Problemet er altså ikke vitsene, men de som får bekreftet sitt rasistiske syn på verden gjennom dem. Og for all del: de folkene finnes også. Men vi kan ikke fjerne disse holdningene ved å fjerne vitsene, like lite som vi kan fjerne et sår ved å klippe av skorpen. Derfor må det politisk ukorrekte temmes gjennom å gå det i møte, og erkjenne at også vi tenker slike forbudte tanker. Kanskje til og med slenge en og annen vits, når det passer seg. Da forsvinner kanskje også det forlengst gjennomskuelige skinnet av hyklersk moralisering og sensur.
Nå er det jo ingen felles koordinert sensur ute og går. Kaizers-Terje reagerer som han gjør, ikke på ordre fra Moskva, men ut fra en helt egenfremstilt overbevisning om at dette var noe man burde reagere på. Men gjennom reaksjonen forsterkes inntrykket av at reaksjonene på å bryte tabuer er sosialt situerte, og ikke uttrykk for noen universell regel. Strategien om å reagere kraftig og mistenkeliggjørende er fullstendig og absolutt feilslått. Kaizers-Terjes reaksjon kan kanskje forstås av de som allerede syns Plumbo-vitsen var elendig. Men man trenger jo ikke overbevise twitteriatet og de velutdannede og –dannede om at man ikke skal kalle mørke folk for mokkamann.
Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann-uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers-Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.
I klassisk marxistisk forstand er analysen av dette at folks reelle — materielle — interesser forvrenges og forskyves over i en kulturell kritikk. Med litt hjelp fra sosiologien kan vi snakke om to typer kapital: økonomisk og kulturell. Folk flest — harry-høyre — har verken. Kaizers-Terje har ganske mye av den kulturelle. Frp ledes og driver en politikk for dem som har mye av den økonomiske. Ved å forvrenge det marxistiske materialister vil kalle den virkelige konflikten klarer de økonomiske eliter å fremstå som de brede lags forsvarere mot den kulturelle eliten, som om det er mangelen på dårlige negervitser på TV som truer bygdelivet i Sande.
Og ikledd den rustningen, gir hver kastede øl nye stemmer.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Godt skrevet, og på det jevne svært enig.
Men:
“Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann-uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers-Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.”
Nå snakker jeg for meg selv, men jeg syns kollektiv lynsjing av en lausmunnet sjel er hakket verre enn en sleivkommentar som gikk på hudfarge. Hudfarge, ja, ikke kvaliteter av typen “alle brune er dumme/voldtektsmenn/trygdesnyltere/konebankere/khatmisbrukere”. Type hvit som snø, brun som mokka.
Med andre ord: tviler på at hverdagsrasismen har vunnet terreng. Jeg syns ølkastinga var verst, men er nok ikke blitt hverdagsrasist av meg enda.
Joda, det materielle (at Ahmed ikke får jobb, men at den ellers like Arild får) er kanskje verre, men det materielle er kanskje ikke helt urelatert til vitsene?
Apropos:
Noen (mange?) synes det er helt FORFERDELIG at det ikke er lov å si “neger”, det sa jo bestemor, det har vi alltid sagt, og vi legger ikke noe vondt i det, det gjorde heller ikke snille bestemor. Men kanskje noen blir såret av å bli kalt neger? Ja, da er det veldig enkelt å la være.
Der jeg kommer fra kalte vi folk fra landkommunene rundt for “bondeknøler”. Vi la ikke noe vondt i det, det var jo bare en konstatering at de ikke kom fra byen. De fra nabobyen kalte vi “ramp”, ikke noe nedsettende i det.
[…] desto mindre har flere kommentatorer akseptert premisset om at slike tegninger er problematiske. Sigve Indregard skriver for eksempel at han er ”enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo-mannen viser frem, […]
“på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann-uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers-Terje eller Tshawe var verst.”
Rustad-ismen til nye høyder: Det er altså blitt verre å si at noe er ufint, enn faktisk å si noe ufint.
Dette blir veldig meta for meg.