Hvordan sparke den som ligger nede uten å ty til vold

av Sigve Indregard

Chris­tian Krohg: Alber­tine i politi­læ­gens vente­væ­relse, 1885–87

 

 

…Du store Gud — hun lå her altså vir­ke­lig nå, det var henne, henne selv som lå her i denne for­sme­de­lige sto­len med klærne opp­over brys­tet, og han, den unge her­ren med kne­bels­bar­ter og lorg­net­ten som hun kjente fra musik­ken, han sto vir­ke­lig der foran henne og under­søkte henne med sprin­kel­hor­net — uten­ke­lig som det var, var det dog sant — og enda var hun ikke død av skam…

Chris­tian Krohg: Alber­tine, 1886

Oslos bystyre er nå i ferd med å inn­føre melde­plikt for tig­ging. Der­med gjen­inn­fø­res en stolt tra­di­sjon fra det nit­tende århundre, hen­tet fra en tids­pe­riode ellers pre­get av neste­kjær­lige frem­støt som for­bud mot jesu­it­ter og mun­ker i riket, døds­straff ved hals­hug­ging, tvangs­ek­te­skap, for­bud mot sam­bo­er­skap uten gifte­mål og sulte­straff.i

Vår sam­tid kre­ver sitt av nytale og dob­belt­ten­king. Byrå­det føl­ger opp tren­den ved å poeng­tere at dette til­ta­ket selv­sagt ikke skal legge hind­rin­ger i veien for noen som vil drive med tig­ging men for­må­let med til­ta­ket er å begrense tig­gin­gen. I Rea­gans ånd går byrå­det forbi de inn­le­dende ste­gene (if it moves, tax it) og går rett på løs­nin­gen (if it still moves, regu­late it). Hen­sik­ten er å la oss men­nes­ker slippe å pla­ges av at de andre for­sø­ker å få seg mat i magen. Vi kunne jo komme til å shoppe mindre.

Saks­frem­leg­get og hørings­ut­ta­lelse er nær­mest kje­misk, eller skulle man si etnisk, ren­set for per­spek­ti­ver hen­tet fra de som ram­mes; Kir­kens Bymi­sjon og bydel Gamle Oslo er huma­nis­mens eneste ali­bier i en bunke av trampe­klapp. Byrå­det anfø­rer på sin side, i saks­pa­pi­ret, en eneste moti­va­sjon for rege­len. De ønsker seg en trygg by, men får “regel­mes­sig” hen­ven­del­ser fra inn­byg­gere og turis­ter som “reagerer”.

Det fin­nes altså ingen sta­ti­stikk på om tig­gin­gen fører til en utrygg by. Det fin­nes ingen kost-​​nytte-​​vurdering. Vi får ikke vite et kvekk om hvem disse tig­gerne er, og hvor­for de tig­ger. Det fin­nes ikke engang noen skik­ke­lig menings­må­ling. Det fin­nes bare en loja­li­tet over­for følel­sene til de men­nes­kene som rin­ger sen­tral­bor­det i Oslo kommune.

I en klas­sisk paral­lell til Alber­ti­nes vir­ke­lig­het trek­ker der­etter byrå­det dobbelttanke-​​kort num­mer to: Dette er egent­lig et til­tak egnet til å verne de som dri­ver med tig­ging. I “offent­lig debatt” har det nem­lig blitt “hev­det” at tig­ging har sam­men­heng med traf­fick­ing. Det vil der­for være slik at “melde­plik­ten vil…kunne virke som en trygg­het for per­soner som opp­le­ver å måtte tigge som ledd i traf­fick­ing eller annen orga­ni­sert kri­mi­na­li­tet.” Disse multi­kri­mi­nelle spø­kel­sene skrå­strek bak­men­nene kla­rer altså å tvinge dem til å sitte på gata ti timer hver dag uten å snakke med poli­tiet, men de kla­rer ikke å tvinge dem til poli­tiet for registrering?

Den eneste pro­blem­stil­lin­gen ved rege­len som løf­tes frem i saken, er om denne rege­len også vil ramme inn­sam­lings­ak­sjo­ner som Ope­ra­sjon Dags­verk. For det kan vi jo ikke ha noe av. Byrå­det føl­ger opp, og end­rer teks­ten fra “inn­sam­ling av pen­ger” til “tig­ging”. Vi els­ker jo vel­kledde, rike men­nes­ker som sam­ler inn pen­ger for å bøte på fat­tig­dom. Vi hater bare de fat­tige som ber om penger.

Selv bydel Stov­ner, som alvor­lig talt må være den minst rele­vante ste­det i byen for denne rege­len, er hjerte­skjæ­rende enige og ærlige:

Melde­plikt vil kunne bidra til å…redu­sere omfan­get av uøns­ket tig­ging på offent­lig sted.

Bare for å pre­si­sere: Vi snak­ker her om en lov­lig akti­vi­tet. Som folk bedri­ver. På offent­lig, det vil si felles-​​eid, sted. For å tjene pen­ger til livets opp­hold. Denne rege­len vil kunne bidra til å redu­sere dette. Denne rege­len vil altså bidra til å inn­skrenke bor­ger­nes fri­het. Og det applauderes!

Er det mulig å lese NHOs hørings­svar uten å kjenne kval­men stige?

En høy­ere ters­kel for tig­ging og penge­inn­sam­ling vil være med på å løfte inn­tryk­ket svært mange turis­ter og til­rei­sende har av Oslo som reise­mål, noe som er posi­tivt for hele byen. NHO er der­for svært posi­tive til for­sla­get om at de som ønsker å foreta inn­sam­ling av pen­ger må gi for­hånds­mel­ding til politiet.

Blir vi kvitt tig­gerne, tje­ner vi mer pen­ger. Ergo er vi for. Skjeb­ner? Det får Kir­kens Bymi­sjon ta seg av.

Vil De være saa god — høj­st­vær­dige Her­rer — at sige mig: Hvor­dan skal jeg faa Folk for­kla­ret dette med Skam­men, som dør plud­selig med et Slag for at ald­rig at vaagne mer uden ved sim­pelt­hen, som jeg her har gjort at sige, hvor­dan det gik til.

Chris­tian Kro­hgs for­svars­tale for Høy­este­rett i saken om hans påståtte “Ringe­agt for Sæde­lig­hed”, 1887.

Det er illi­be­ralt, ekkelt og ikke et rikt sam­funn ver­dig å trekke frem skam­men for å slippe å se fat­tig­dom­men. Men i vir­ke­lig­he­ten er dette for­sla­get ennå verre enn det kan virke ved første øyekast. I vir­ke­lig­he­ten er dette et mål­retta til­tak for å bli kvitt rom– og romani­folk. Det kan leses mel­lom og på lin­jene — byrå­det tar selv­sagt ikke ordene i sin munn.

Melde­plik­ten med­fø­rer en plikt til å iden­ti­fi­sere seg… Melde­plik­ten vil også være et hin­der for tig­gere som opp­hol­der seg i lan­det uten opp­holds­pa­pi­rer. … Enkelte hørings­in­stan­ser utta­ler seg om faren for at en ord­ning med melde­plikt kan virke dis­kri­mi­ne­rende for enkelte grup­per. Til dette bemer­ker byrå­det at melde­plik­ten skal gjelde for alle som tig­ger på offent­lig sted.”

Vi går med jern­be­slåtte sko i ret­ning retts­tilt­stan­den fra 1924, da romani­fol­ket ble nek­tet norsk pass, og 1927, da vi kas­tet dem ut av riket. Vi ville glade­lig, der­som vi hadde hatt anled­ning, gjen­tatt suk­ses­sen fra 1934, da en gruppe romani søkte om til­flukt i Norge. Visse tenden­ser i euro­pe­isk poli­tikk gjorde det rele­vant å søke beskyt­telse. Vi nek­tet dem det. De fleste av disse døde senere i konsentrasjonsleire.

Og de som hadde lurt seg inn i lan­det før vi rakk å stenge gren­sene, tvangs­ste­ri­li­serte vi etter krigen.

Nå er pla­nen å sulte dem ut. Har du ikke lov­lig opp­hold i lan­det, iden­ti­fi­ka­sjons­kort og rent rulle­blad, skal du faen ikke få mat.

Me kunde ganga Verdi rundt og leita etter Svelte­straffi med Dio­ge­nes­lykta, det vøre faa­fengt Arbeid, me andre ikkje finna denne Straffi paa andre Sta­der enn i dei 3 smaa Land, Norig, Dan­mark og Sve­rig… Lan­det er ikkje tent med, at Utlan­det veit um, at me her set utsvoltne Tig­ga­rar, Hus­menn og Inder­star i Feng­sel paa Vatn og Braud i 20 elder 30 Dagar, fyrdi kann­henda den harde Naudi hev dri­vet dei til aa taka eit Tre i Annan­manns Skog.

Sam­fun­det nr. 176, utgitt 1881, sitert i Ivar Aasen “Retts­til­stand i Norig” (Fedra­hei­men, 8.10.1881)

Fot­no­ter

  1. Per 1881 var Norge, Dan­mark og Sve­rige nokså alene i den vest­lige ver­den om å bruke denne bar­ba­riske for­men for straff, som i følge loven var pålagt straffe­me­tode for tyveri, nas­keri, bedra­geri, for­falsk­ning og røveri. []

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!